Tyvstart...

Jepp, da har vi tyvstartet på årets påskeferie. Ungene er tatt fri fra skolen i morgen, og vi befinner oss på fjellet. Utrolig deilig.

Det er ikke det at vi er så ekstremt utålmodige at vi ikke kunne vente til påska virkelig kom, men når den ene i familien jobber i en jobb som innebærer uker borte fra hjemmet, og utreisedagen dessverre falt midt i påska, så ville vi ha litt utbytte av de dagene vi kunne få. Så her sitter vi...

Og det å dra på ferie er ikke bare bare, når man er en familie på litt mer enn de fire man ser på to bein... Vi snakker da om både firbeinte, flyvende og svømmende familiemedlemmer...

De svømmende er ikke noe problem. De svømmer nå likeglad rundt uansett de, og kommer det ikke noe mat fra oven, så går de løs på algene og ikke minst plantene de omgir seg med. Så de lider ingen nød.

Eller; jeg bekymrer meg litt for den lille tassen på en snau cm som svømmer rundt i det ene akvariet da. Stakkaren er ikke mange ukene gammel, og han har mistet alle sine små søsken, så han er der helt alene, i et lite nett oppe i det store karet. Du skjønner...foreldrerollen i fiskeverden er ikke lik foreldrerollen i vår verden...

I vår verden så beskytter vi barna til de er store. I fiskeverden så beskytter de barna til neste kull er på gang, og da går de første barna fra å være barn som man skal beskytte, over til å være MAAAAAAT...

Det er en rå verden der under vannskorpen.

Men nok om det. Fiskene klarer seg som sagt.

Verre er det med vår firbente hoppende lille pelsdott som lyder navnet Surre. Vel...lyder er vel en mild overdrivelse, men ok...

Jeg snakker om kaninen vår her. Eller, jenta vår sin da. (rettferdig mamma)

Han er av den storspisende typen, og trenger dermed påfyll av høy og kraftfor daglig. Det er faktisk utrolige mengder høy som går ned i en liten skapning som han. Det er nesten ikke så jeg tror det er mulig, men jeg ser det jo med egne øyne.
Og i tillegg til å være storspist, så er han også selskapssyk, så å etterlate han alene hjemme noe mer enn en helg, det er uaktuelt.

Vi hadde ferievakten klar, men så viste det seg at hun plutselig hadde et liv hun også, slik at det ble påskeferie alikevel, og dermed var rådyra gode... Evt gode råd dyre...

Løsningen ble faktisk dyr, men god, så da er det verdt det. (selv om et visst manneben satt og spurte om hva en ny kanin kostet...) Han havnet på et smådyrpensjonat, og det har jeg tro på er en fin løsning.

(og du som skulle passe han, men som ikke kunne lell...ikke ta dette ille opp da...Du kjenner undertegnede, og irånine her ;-) )

Sistemann i rekken av problemer var Pluto. Og nei; det er ikke en hund, selv om navnet kanskje gir assosiasjoner til den arten. (jeg skrev jo at det ene familiemedlemmet var flyvende, og til de som måtte være i tvil: fuglehunder flyr ikke...)

Jeg snakker om undulaten vår. Vi har en tendens til å gi dem alt annet enn fuglenavn, på en måte...den første vi hadde het Erik, neste het Snoopy, og nå da altså Pluto. Navnet skjemmer ingen, sies det...

Han er også ganske selskapssyk, men tåler fint å stå noen dager uten at vi er der. Planen var at han skulle stå hjemme, med tilsyn ca annenhver dag, slik at han fikk friskt vann, men i dag kom en venninne av jentungen og sa at hun kunne passe han, så da ble det det, i hvert fall frem til mandag.

Alt løser seg for snille jenter.

Så med dyrene godt plassert, så kunne vi omsider sette nesa mot hytta. Fin tur oppover, og det er utrolig deilig å være her. Sitter med full fyr på peisen, en iskald Dahls, strikkingen i ene handa og pc`n i den andre. Detta er ferie. (jadda, jeg vet...pc med på tur...)

Jeg gjorde forresten en stor oppdagelse da jeg kom hit i dag... Det var her skrivekløa lå. Jeg hadde nok glemt den sist vi var her. Men denne gangen skal jeg ta den med hjem igjen.

Hasta la vista, so long.