Det er imponerende...

Ja, er det ikke imponerende hvordan jeg følger opp denne siden, og hvordan jeg holder det jeg lover...

Jeg snakket jo så fint om bilder og innlegg hver dag, et helt år, men hva skjer? Nada... Sånn er det når man lever i en egen liten boble, og dagene fyker avgårde, uten at noe blir gjort...

Tiltaksløs...

For all del...bildene blir tatt og innleggene skrevet. Problemet er bare den enorme kommunikasjonssvikten mellom hjernen og fingrene. Ting kommer ikke ut fra hjernen, og dermed aldri ut på trykk.

Kanskje det er alderen?

Alder ja...det er et hot tema for meg for tiden, nok en gang i hodet mitt...

Vi snakker kun dager nå, egentlig, til jeg når en ny milepæl. Et nytt rundt tall nærmer seg faretruende fort, og jeg gruer meg...

Man snakker om 30 årskrisa. Den merket jeg ikke noe til. Men nå...jeg er i dyp fortvilelse... jeg er jo GAMMEL, og livet er over. Punktum.

(jeg blir 29 altså. I år også...)

Det er høst nå. Det kan ikke benektes lengre. Det grønne i naturen gulner, og snart ser vi løvet falle til bakken, og trærne står nakne og avkledde igjen. På himmelen ser man jevnlig ploger med gås som er på tur til varmere strøk. Været er ustabilt, og man føler at nattefrosten puster en i nakken.

Egentlig liker jeg denne årstiden. Den er vakker. Men samtidig så er den full av tanker og minner. Man blir litt dradd i mellom det gode og det vonde.

Jeg har to mål for denne høsten. Et som jeg må si høyt, og et som jeg holder kjeft om...

Jeg skal begynne å gå turer igjen. t i skog og mark, mens det ennå er bart. Bort med latskapen og redselen for å gå i marka alene. Nå skal det trimmes!! (såh...da var det sagt, så nå forventer alle at jeg skal fortelle om hvor langt jeg har gått. Jeg begynner på...skal vi se...tirsdag. *deal* )

Det andre er noe jeg lenge har tenkt på, men ikke innhentet motivasjon til. Men nå skal jeg seriøst prøve. Problemet er bare at dette må jeg gjøre alene. Jeg kan ikke ha noe press, men samtidig kunne jeg trengt motivasjonen ved å la noen vite. Men nei...det går ikke. Men jeg skal prøve, og jeg har ambisjoner om å klare.

Før jul, tror jeg er en grei ting å si.

Men nå er klokka mange, og senga står og roper. I morgen venter en ny dag, med kanskje svømmehall og kos med ungene. De må få det, før pappsen forlater oss for noen uker igjen.

Og så skal vi ha biff til middag. Gleder meg!!

Oh la la...

Jeg må vel nesten være landets ivrigste hva innlegg på bloggen avgår... skriver jo så mye at jeeg må bytte tastatur hver uke, nesten...

Eller kanskje ikke...

Tiden går, og en sommer er ikke bare snart over; den ER over. Jeg våknet et morgen, og da hadde det skjedd...høsten var kommet!

Jeg har ikke noe i mot det. Høsten er en fin tid, og vi har lagt en aldeles flott sommer bak oss.

Sist jeg skrev hadde vi vært nordpå, og det var den første utflukten denne sommeren. Senere har vi vært på Mallorca, noe som var godt både for kropp og sjel.

Ut over dette så har vi holdt oss hjemme, men har alikevel kost oss med masse sol og daffe dager. Blåbærturer i skog og mark, og bare nytt livet.

Hva blogging angår, så fikk jeg en ide her en dag, da jeg leste en annen blogg. Det var ei som skulle legge ut dagens bilde, hver dag i et helt år. Kankje een ide som ikke er så dum?

jeg kommer til å prøve. Bilder er det ikke sikkert det blir hver dag, men en kort tekst, om alt og ingenting. Og bildene jeg evt legger ut kan være både mine og de jeg finner rundt om på nett. Alt etter som liksom...

Til sist i dag vil jeg ta med en liten "fra barnemunn" sak.

Vi sitter i bilen på vei til hytta, og minstemann durer på i kjent stil. han har munndiare, enkelt og greit. han er av den typen som åpner munnen om morgenen, og som ikke lukker den før en times tid etter at han er i seng.

I tillegg er han en meget aktiv herremann, som ikke kan sitte i ro et sekund. Og sitter han delvis i ro, så går armer og bein konstant alikevel.

Vel, i bilen i går, så går skravla i ett. Det ene spørsmålet avløser det andre. Jeg er kommet dit at jeg har koblet ut, og jeg ser mannen begynne å småkoke litt der han sitter, og pjokken får etterhvert beskjed om å tie stille i noen minutter.

Jada, kvitter han, hvorpå han babler uanfektet videre...

Dette gjentar seg noen ganger. "ti sille", "ja da", *uanfektet babling*

Og det er da storesøster, som hittil klokelig har holdt stille, plutselig kommer med en tørr, men dog så treffende kommentar:

"HAN DER HAR IKKE ADHD...HAN HAR BABLE-HD"

Jeje, unger får sagt det, og en ny diagnose er oppstått. *hoho*