Det første møtet med den store verden...

På denne tiden av året så er det full aktivitet innene dyreverden. Nye avkom har sett dagens lys, og mange små skal møte små og store utfordringer ute i den store verden.

Noen er klare for å møte verden fra første sekund, mens andre ligger godt skjult en periode før de våger seg ut. Deriblant fuglene...

På hytta til mine foreldre så hadde et fluesnapperpar inntatt en fuglekasse som henger rett utom verandaen, og denne kassen fikk masse oppmerksomhet fra oss når vi var der.

Hele dagen så vi foreldrene fly frem og tilbake med mat til de små som tydeligvis var der inne. De kom med nebbet fulle av insekter, og det var ikke få turene de tok. Helt klar en tilnærmet umettelig gjeng som holdt til der inne.

De første dagene hørte vi tynne pip oppe i kassen når foreldrene kom, men etterhvert så ble pipene sterkere, og jeg var spent på om vi kanskje var så heldige at vi fikk se en unge eller to i løpet av oppholdet vårt. Dette tvilte min far på, da fuglene neppe tillot ungene å komme ut på dagtid med tilskuere. Noe jeg jo godt kunne forstå...

Jeg mener...jeg hadde nok heller ikke sluppet ut mine barn for første gang med en drøss store skumle vesen rett utenfor, og på toppev av alt en spinnvill hund. Nei; jeg ville nok valgt et roligere tidspunkt, for ungenes del...

Her kommer faren med en åme i munnen.

Og mora med endel insekt av ukjent art.

Så kommer dagen hvor vårt opphold er over. Klokka er tidlig morgen, og vi er nesten klare for avgang. Vi tar en tur ut på verandaen for å ta en kopp kaffe, og der sitter vi; jeg og mine foreldre, samt hunden, og overraskelsen er stor da vi ser et lite knøtt stikke hodet ut av fuglekassen.

Han sitter der lenge, for så å forsvinne inn i kassen igjen. Han var nok veldig obs på oss. Men så kommer han opp igjen. Sitter der i åpningen og ser seg rundt, mens foreldrene sitter oppe i treet og roper på han.

Vi er spente på om han vil slå ut vingene, men vi tviler. Vi er jo der...

Men plutselig så fyker han ut...tar noen forvirrede runder før han forsvinner mellom bladene i treet. Han fant seg en landingsplass.

I kasseåpningen dukker et nytt hode opp. Ny nøling, og vips; en til er ute og fosvinner i treet.

Nr tre kommer også like etter. Den er ikke like heldig med landingen som de to første, og han hanvner i en blomsterkasse under et vindu. Der blir han sittende en stund, lettere forvirret mellom stermorsblomstene, før han våger å gi seg i kast med sin andre flyvetur, og en vellykket landing i treet er et faktum.

Så blir det stille, og vi regner med at det kun var disse tre små. Jeg banner nå i mitt stille sinn for at jeg ikke hadde hentet kameraet. Dette hadde jo vært noe å festet til en film...

Så drar mamma og pappa. Visom er igjen pakker i vår bil, og er klare for avgang. Vi skal bare sjekke at alt er i orden, og så låse av.

Jeg skal gå inn verandaveien, og kaster et blikk opp på den tilsynelatende tomme kassen, og jammen er det ikke en unge til som sitter der...

Jeg vinker på mine barn, og sammen står vi der og beundere den lille skapningen i hullet...

Denne tassen nøler veldig. Tør liksom ikke helt å komme ut. Han vipper littfrem og tilbake, og jeg er sikker på at NÅ faller en ut. Men han holder seg der, like nølende. Og plutselig så er han i lufta...

Hmmm...tør jeg dette da??

Og rett etter denne så kommer nok en unge, og denne er IKKE nølende...

Han kommer som ei kule ut av kassa. Sitter ikke i åpningen engang; han fyker bare rett ut. Og den brå starten gikk nok ikke helt etter planen, for etter et par heller hysteriske flaks med vingene, så er det en liten tass som buklander mellom bena på oss tre på verandaen...

Minstemann min er på vei til å ta fuglen opp for å hjelpe han ut, men jeg får heldigvis stoppet han. Menneskelukt på fugleunger er ikke bra...

Men hva gjør vi?

Jeg beslutter at vi bare skal forlate verandaen, og la den lille få klare seg selv. Er en innebygd veranda, men jeg tipper at den vil finne døra og komme seg ut. Jeg håper i hvert fall del.

Men det er minstemann som løser problemet...

Han bøyer seg ned, på god avstand fra fuglen, og rister litt i matta den sitter på, og vips så er fuglen på vingene, og han kan finne sine foreldre og søsken i treet!!

Jeg fikk tatt et par bilder av han før han dro, og for en skjønn liten tass. Lite ante nok han om at vi hadde fått en alle tiders naturopplevelse som vi nok vil huske i lang tid!

Tusen takk lille venn. Håper du overlever ute i denne store verden!!

Hva er dette for et sted da? Jeg ville jo opp i treet...

Liten og nydelig!!

Mil etter mil, og så fremme...

Det er tirsdag morgen; undertegnede med familie kryper relativt tidlig ut av loppekassa. Det er avreisedag for alle mann; en som skal ut i havet på jobb, og vi tre andre som skal stikke av på årets første ferieutflukt. Vi har nærmere 40 mil på veien forran oss...

Jeg kjenner jeg gruer litt for turen. Det er langt, og jeg er ikke videre glad i p tenke på å kjøre langt alene. Men samtidig så vet jeg at når jeg først har kommet i bilen, så er disse tankene vekk, og turen går så det suser. Er jo glad i å kjøre bil.

Avskjeden med mann/far blir unnagjort, og vi som er igjen får pakket bilen. Utrolig godt å pakke for biltur for en gangs skyld, og ikke tog når vi skal alene på utflukt. Jeg kjenner det er godt å svare JA når ungene spør om å ta med forskjellige ting. På tog så begrenser det seg endel. Har jo bare to armer jeg som alle andre...

Så er bilen klar, og ja...jeg fikk alt pikkpakket under gardina, og ikke noe i skiboksen. Jeg kan da pakke bil om jeg bare vil, eller må rettere sagt. (den leste ikke du min kjære ;-) )

Kl 11.30 så kjører vi ut av gårdsplassen, og etter et par ærend i byen, så finner vi E6 og setter nesa mot nord. Jeg kkjenner mismotet litt...40 mil...det er langt...

Men milene går unna. Det er endel trafikk opp til Steinkjær, men ikke verre enn at det er bra flyt, og med to-felts motorvei på enklte strekninger, så legger vi sinkene bak oss.

Etter Steinkjær er det roligere. Tar igjen en og annen bobil langs Snåsavannet, men de suser vi forbi, og ttil alt hell så er tungtransporten fraværende, i hvertfall i nordgående retning.

Første kjedelige strekk blir raskt tilbakelagt. For jo; Snåsavannet er booring... Veien går så langt fra vannet, og det er lite å se på.

Så kommer Namskogan, og det er en enda verre bit... skog, skog og atter skog... Men milene går, og "plutselig" passerer vi Nordlandsporten. Nå er det ikke lenge igjen!!

Etter nordlandsporten går det tregt... Vi havner i en kø bak to trailere og et utall biler. Jeg legger meg bare pent bak, for veiene der oppe innbyr ikke til så mange forbikjøringsmuligheter, og vi skal uansett stoppe på vår faste plass rett nord for Majavatn.

Stoppstedet der er ved en foss, og vi må stoppe der hver gang vi er på denne strekningen. På nordtur vel og merke. På hjemturen er det Laksforsen som frister.

Vi passerer skiltet som fortelller at det er 10 mil igjen, og nå kjenner jeg at det kribler i kroppen... Vi er snart fremme, og en herlig uke her oppe venter på oss!!

Opphavet mitt befinner sge inne i byen. Vi kommer frem og får servert en god kvledsmat, og vi får prata endel. Så setter vi oss i bilen igjen for å kjøre ut til hytta som vi jo skal være på. Greit for mamma å slippe å re opp tre senger der inne bare for en natt, når alt er klargjort her ute i fjorden.

Jeg er en liten smule pysete, så jeg spør pent om jeg kan få ta med bikkja som bodyguard, og det får jeg. Kjekt når man er på et øde sted i et gammelt hus, samtidig som man er en smule husredd.

Det er en drøy halvtime utover, og når vi kommer så langt ut at jeg ser landemerkene som tilsier at NÅ er vi fremme, da gasser jeg litt ekstra på. Det er så utrolig deilig og avslappende å være her ute. Her finner jeg freden og roen, og alle bekymringer og sorger er som blåst bort...

Se for dere en rødmalt gammel stue, liggende alene på et jorde. Rett nedenfor lligger fjorden; blank og fin, omgitt av fjell på alle kanter. Sent på kvelden, når trafikken forbi avtar, så sitter man ute og lytter til naturen... Måkene som skriker og tjelden som kkjefter på dem. Er vi heldige så kan vi høre plaskingen fra nisene som noen ganger leker i bukta her. Og så er det slettes ikke uvanlig at en elg eller ti legger veien forbi her.

Men mest av alt koser jeg meg her fordi at det er HER. Stedet hvor jeg bessøkte mormor hver sommer når jeg var lita, stedet som ER henne. eg vet hun er med oss her ennå. Hun sitter et eller annet sted og følger med oss. Jeg kan virkelig føle nærværet hennes. Min kjære mormor som jeg savner så utrolig, selv etter så mange år.

Nyt ferietiden og godværet folkens!!