Så var den her da...

ja, jula... Den kom sannelig i år også.

Og som alle tidligere år...den kommer brått. Selv om man VET at den kommer...

Jeg trodde jeg hadde alt på plass her. I rute, for en gangs skyld. Men, det var helt til i går, da storesnupp plutselig spør: Du mamma, har du kjøpt gave til oldemor og oldefar?

Øøøøh...nei...de har vi glemt.

Men ok, det var ikke så ille. Polet er en fin plass for dem, og siden jeg allikevel måtte til byen i dag for å hente meg nye øyne, eller linser om du vil, så kunne vi jo slå to fluer i en smekk.

Og til byen dro vi, godt forberedt på både parkerings- og polkaos. Men jaggu...jeg fant parkering med en gang. Og det en lukeparkering som selv JEG greide å parkere i. Ikke verst. (Jeg skal lære med å bruke den autoparkeringsgreia som er på bilen altså... Tenk det da; bilen kan parkere nesten helt på egenhånd... Jeg trenger bare styre gass og brems. men tør jeg stole på bilen?? Nei... *pyse* )

Og enda mer overraskende...: på polet var det bare å hente det jeg skulle ha, og gå direkte i kassa. Nesten så jeg måtte se på kalenderen, for å være sikker på at det er jul i morgen.

Lille julaften har ellers forløpt helt som normalt. Stress fra A til Å, for å bli ferdig. Det skal vaskes og pyntes, juletreet skal opp og det skal pyntes, middagen skal forberedes, gaver skal pakkes, og i det hele tatt.

Men det er slik det skal være, og det er moro. Bortsett fra at mannens fravær denne jula ble betydelig mer merkbart da treet skulle i foten, og julelysene på... men for pokker, jeg er da ikke tapt selv om jeg er manneløs, så både tre og lys kom på plass. Er man sta nok, så får man til det meste.

Vel, nesten da...

jeg møtte på et problem i dag som IKKE var kalkulert med i lille julaftenstresset...

Storesnupp holdt på med noe på badet, og tømte noe vann i badekaret, hvorpå jeg får følgende beskjed: Mamma, vannet renner ikke ned...

Og det samme gjaldt vaskene der ute. Dvs, der forsvant vannet, sakte men sikkert... Innamri bra, og jeg hadde jo tid til dette, liksom...

Hvor er en handyman, eller en rørlegger når en jumfru (!) i nød trenger dem??

Jeg har forsøkt det meste for å få løst f***skapet, men nei... det eneste jeg oppnådde var å bløtlegge hele gulvet på badet (takk til den som oppfant sluket), bli klissvåt selv, brekke meg av gørra som befinner seg i et avløpsrør (det er MYE, og det er HESLIG), irritere meg grønn over ting jeg ikke får til.

Men, siste ord er ikke sagt i den saken. jeg lar ikke et tett avløp seire over meg. Nå nei da. *sta*

Nå er det sent på natta, og julaften er snart et faktum. Jeg gleder meg.

Gleder meg til god mat, godt selskap, og fine gaver. jeg elsker gaver, og i år aner jeg ikke hva noe er. Bortsett fra en, som jeg har en sterk mistanke til. Den som lever får se...

Det eneste som legger en liten skygge over det hele, er det faktum at vi ikke er fulltallig i år. Det er rart. Vi er jo godt forberedt på det, men det er rart allikevel. Men det får vi ta igjen til nyttårshelga, for da er vi samlet igjen, hele familyen.

Ha en skikkelig god jula da, alle dere som leser her inne!!

10 nye meter med bånd gjorde susen, og da ungene kom hjem fra skolen i dag, så hang alle pakkene på plass.

Kreativt stress

Jeg måtte ut i formiddag for å kjøpe inn de siste kalendergavene. Sent ute, som vanlig...

På min runde, så tenkte jeg med grøss og gru på den jobben som ventet hjemme: pakke inn 48 smågaver... (noen som sa sent ute?)
Dette er noe jeg virkelig hater... Det er en ting å pakke inn gaver, men her snakker vi om småting, og som det må festes et bånd i, for å henge opp på kalenderen. Som sagt: i hate it...

Men så slår det et innfall ned i nøtta på meg...poser...POSER...DET er tingen.

Fyker innom Nille, men nei. De var små og ikke slik jeg mente. Posene altså.

Nytt innfall smeller inn. Jeg kjøper STOFF... (og det er her noen burde ha stoppet meg...)

Vel, jeg raser bort til nærmeste stoffbutikk (takket være drift på alle hjul, så fikk jeg til å rase også, på glatta. Brom-brom), og ut kommer jeg med halvannen meter rødt stoff, og halvannen meter grønt stoff. (Det er da det begynner å demre for meg hva jeg har begitt meg ut på, men skitt au...kjør på.)

Vel hjemme så inntas stuegulvet med innkjøpt stoff, og det klippes opp i 24 stykker av hver farge. (det er nå jeg virkelig SER hva jeg har begitt meg ut på..48 tøystykker ligger på gulvet og LER mot meg...)

Frem med symaskinen, og det første stykket blir en prøveklut. Og tro det eller ei; resultatet ble da slettes ikke så ille.

De neste timene, kun avbrutt av middag, går med på å sy, og endelig: 48 poser ligger foran meg. Ungene hjalp til. Minstemann klippet vekk trådender etter sying, og storesnupp satt og tredde i snorer.

Jeg hadde bommet totalt på mengde snorer, så jeg har fått opp bare halvparten av gavene nå i kveld. (10 meter måtte da være evig nok... NOT...) Jaja, resten får jeg ta i morgen.

Begynner å bli en tradisjon dette at kalenderen aldri er 100% ferdig til den 1. desember. Men neste år, da SKAL jeg klare det. Jeg SKAL.

(bilde kommer sikkert i morgen, når alle pakkene er på plass)

Snart desember...

ja, så står desember foran oss, og den gode adventstiden er i gang. tenk, i morgen er det første søndag i advent! Bare 4 uker igjen til jul, pluss noen dager ekstra. Jeg kjenner jeg gleder meg.

Egentlig så burde jeg vært stresset, for jeg er ikke kommet i gang med juleforberedelser i det hele tatt. Ikke en gave er kjøpt inn. De er faktisk ikke tenkt på og planlagt en gang. Men so what? Jeg har da et hav av tid, og ting ordner seg for snille jenter. Blir nok jul i år også.

Men jeg er i rute til advent da. Ikke at jeg gjør så veldig mye til det, men litt er det jo...

Julegardinene på kjøkkenet må opp, og de kom opp i dag. Og jeg fant frem adventsduken til kjøkkenbordet, og adventstaken og de lilla lysene. Julestjernene er på plass i to vinduer, og et annet julelys i et tredje vindu. Og i morgen skal jeg på nissejakt... Har et flott nissepar som bare må frem til advent. De er så fine, så jeg synes det blir for lite tid å ha dem fremme kun i jula.

Jeg tror de står inne på et av kryploftene oppe, så da finner jeg dem nok i morgen. Jeg _håper_ de står de... *kronisk uryddig*

Jeg ser virkelig frem til jula i år. Rart i grunn, siden jeg vet at det blir en annerledes jul i år. Mannen i huset blir ikke hjemme, og det er RART... Jeg vet jo at det må bli sånn noen år, pga jobben hans, men etter mange år med han hjemme, så kjenner jeg veldig på dette at det blir rart. Jula er vel en tid hvor man føler på sånt.

Nå hadde vi, eller jeg rettere sagt, delvis planlagt at jeg skulle ta med ungene og stikke til mine foreldre i jula. Det ville i såfall si at det ble et minimum av forberedelser her hjemme, men lite pynt og det som er, for da ville vi blitt borte gjennom hele høytiden.

Tanken på det har føltes litt vemodig, og da ungene ytret ønske om å være her hjemme for å feire _vår_ jul, så var jeg med på det. Mindre stress, tross alt. Så liksom for meg dette med å pakke ned gaver og alt, og sette oss på toget og reise avgårde. For ikke å snakke om når alle gavene skulle pakkes sammen igjen for å reise hjem... Jeg har fortsatt bare to hender, så jeg så for meg at det kunne bli et Problem...

Men, nå blir vi hjemme, og det skal bli godt. Vi blir ikke alene selve julaften, så ensomme blir vi nok ikke. Jeg MÅ ha folk rundt oss på den dagen. Det er et must.

Jeg satt og skummet gjennom noen blogger her nå i kveld. Type fjortisblogger, som egentlig ikke interesserte meg overhodet. Men for all del...underholdende er det, pluss at det bringer frem minner om svunne tider; den gangen jeg var ung (og dum).

Men, i den ene jeg var innom, så etterlyste skribenten at folk la igjen en kommentar eller to, og det fikk meg også til å tenke litt...

Det er jo ikke kommentarer å se her i det hele tatt. Nesten. (takk til dere som skriver) Jeg føler liksom at jeg skriver til ingen andre enn meg selv...

Ikke at det er så veldig mye fornuftig jeg lirer av meg her, men det hadde vært koselig om dere få som er innom la igjen en liten kommentar. Bare et hint om at det faktisk er folk som leser.

Jeg har forresten tatt en avgjørelse for livet mitt nå...

Eller, en avgjørelse er vel kanskje å ta hardt i, for jeg vet at det er langt fra tanke til gjerning i mange tilfeller, men i _tankene_ så har jeg tatt en avgjørelse... JEG SKAL TA EN ELLER ANNEN UTDANNELSE...!!

Ja, du leste riktig...en utdannelse.

Det slo ned i meg som en bombe her om dagen... Ja, jeg er 40 år. Gammel og totalt ubrukelig til det meste. Men...jeg har ennå 27 yrkesaktive år foran meg... Problemet er bare at jeg ikke har et yrke. Jeg har ingen jobb, og jeg har ingen utdannelse. Udannet, pleier jeg å si.

Men det skal jeg gjøre noe med nå. Vi, dvs mannen, har råd til det, og selv om det innebærer at jeg må krype til han og be om penger til å ta utdannelsen, så skal jeg gjøre det. På sikt håper jeg det vil lønne seg. Om ikke annet at det bare får meg ut av huset litt. Man blir stallstått av å gå hjemme alene og diskutere med seg selv og fiskene i akvariet... (beleve me...de er teite når det kommer til dette med å diskutere...de svimer bare rundt som før, og er desperate på å få mat...)

Så nå skal jeg finne ut hva jeg skal bli. (Er vel på tide, for jeg er vel å anse som stor nå...) Valgmulighetene er vel begrenset, med mindre jeg vil sette meg på skolebenken i ti år fremover, men jeg skal da vel finne på noe. Må jo være noe der ute som ikke tar et hav av tid, og som passer meg. Sant?

Ha en flott adventstid, folkens!

Dagene går...

Det er rolige dager og lite å skrive om for tiden. Ikke tar jeg bilder heller.

Men for å opprettholde litt liv her inne, så må jeg jo inn å kvittere.

var på foreldresamtale med storesøster i dag. "Ny" skole, ny lærer og nesten ny klasse. Spennende. Men innholdet var som før: skryt fra a til å, både faglig og sosialt. Så noe riktig har vi da gjort i foreldrerollen :-)

Det er så utrolig godt å sende ungene på skolen, vel vitende om at de har det bra, og ikke minst at de som de omgåes også har det bra, i deres nærvær. Det er det dessverre ikke alle som opplever.

Måtte det bare fortsette!!

Og de er jo verdens beste unger da, og det leder meg inn på bildet for i dag...

Denne lappen fant jeg på hodeputa mi en kveld jeg gikk og la meg. 8 åringen min som har skrevet. Det er vel overflødig å si at jeg sovnet med et smil om munnen den kvelden :-)

I disse svinetider...

Jeg skal ikke blogge om svineriet, for jeg er i grunn møkklei av å lese om det, men jeg dumpet over en festlig sak her om dagen, som jeg bare må dele...

Og hva annet kan man si, enn at dette var et svinaktig bra bilde?

Dakars Nasse Nøff...

Tirsdag morgen

Jepp, det er tirsdag, og det er morgen, og jeg sitter her og skriver... Kanskje det er det som er løsningen...å skrive på morgen eller formiddag? Kanskje det blir noen innlegg her i ny og ne da, og kanskje det blir noen innlegg som ikke bare består av planer om hva jeg skal gjøre, men som aldri blir gjort...

Jeg sitter i en lettere forvridd posisjon i sofaen her, for sola titter inn vinduene, og den blender meg... Kaffekoppen står på bordet, og jeg kjenner trøttheten er i ferd med å forlate meg. Jeg kjenner meg klar for dagen. Ikke verst, til meg å være.

Utenfor vinduene er det kaldt... 4 minus. Den kaldeste morgenen jeg har fått med meg hittil i høst. Det er skyfritt på himmelen, og jeg har sittet og sett frostrøyken forsvinne, i takt med at sola har tittet opp over fjellene borti her. Det er jo vakkert.

Jeg snakket jo om bilder hver dag her inne... Jeg tror jeg skal moderere meg litt, for jeg vet at jeg ikke kommer til å skrive hver dag, men jeg skal bli flinkere til å ta bilder, og jeg skal legge ut litt her. Så hvorfor ikke starte i dag...

Ikke det mest spennende bilde, men passende på en dag som denne.