Det er imponerende...

Ja, er det ikke imponerende hvordan jeg følger opp denne siden, og hvordan jeg holder det jeg lover...

Jeg snakket jo så fint om bilder og innlegg hver dag, et helt år, men hva skjer? Nada... Sånn er det når man lever i en egen liten boble, og dagene fyker avgårde, uten at noe blir gjort...

Tiltaksløs...

For all del...bildene blir tatt og innleggene skrevet. Problemet er bare den enorme kommunikasjonssvikten mellom hjernen og fingrene. Ting kommer ikke ut fra hjernen, og dermed aldri ut på trykk.

Kanskje det er alderen?

Alder ja...det er et hot tema for meg for tiden, nok en gang i hodet mitt...

Vi snakker kun dager nå, egentlig, til jeg når en ny milepæl. Et nytt rundt tall nærmer seg faretruende fort, og jeg gruer meg...

Man snakker om 30 årskrisa. Den merket jeg ikke noe til. Men nå...jeg er i dyp fortvilelse... jeg er jo GAMMEL, og livet er over. Punktum.

(jeg blir 29 altså. I år også...)

Det er høst nå. Det kan ikke benektes lengre. Det grønne i naturen gulner, og snart ser vi løvet falle til bakken, og trærne står nakne og avkledde igjen. På himmelen ser man jevnlig ploger med gås som er på tur til varmere strøk. Været er ustabilt, og man føler at nattefrosten puster en i nakken.

Egentlig liker jeg denne årstiden. Den er vakker. Men samtidig så er den full av tanker og minner. Man blir litt dradd i mellom det gode og det vonde.

Jeg har to mål for denne høsten. Et som jeg må si høyt, og et som jeg holder kjeft om...

Jeg skal begynne å gå turer igjen. t i skog og mark, mens det ennå er bart. Bort med latskapen og redselen for å gå i marka alene. Nå skal det trimmes!! (såh...da var det sagt, så nå forventer alle at jeg skal fortelle om hvor langt jeg har gått. Jeg begynner på...skal vi se...tirsdag. *deal* )

Det andre er noe jeg lenge har tenkt på, men ikke innhentet motivasjon til. Men nå skal jeg seriøst prøve. Problemet er bare at dette må jeg gjøre alene. Jeg kan ikke ha noe press, men samtidig kunne jeg trengt motivasjonen ved å la noen vite. Men nei...det går ikke. Men jeg skal prøve, og jeg har ambisjoner om å klare.

Før jul, tror jeg er en grei ting å si.

Men nå er klokka mange, og senga står og roper. I morgen venter en ny dag, med kanskje svømmehall og kos med ungene. De må få det, før pappsen forlater oss for noen uker igjen.

Og så skal vi ha biff til middag. Gleder meg!!

Oh la la...

Jeg må vel nesten være landets ivrigste hva innlegg på bloggen avgår... skriver jo så mye at jeeg må bytte tastatur hver uke, nesten...

Eller kanskje ikke...

Tiden går, og en sommer er ikke bare snart over; den ER over. Jeg våknet et morgen, og da hadde det skjedd...høsten var kommet!

Jeg har ikke noe i mot det. Høsten er en fin tid, og vi har lagt en aldeles flott sommer bak oss.

Sist jeg skrev hadde vi vært nordpå, og det var den første utflukten denne sommeren. Senere har vi vært på Mallorca, noe som var godt både for kropp og sjel.

Ut over dette så har vi holdt oss hjemme, men har alikevel kost oss med masse sol og daffe dager. Blåbærturer i skog og mark, og bare nytt livet.

Hva blogging angår, så fikk jeg en ide her en dag, da jeg leste en annen blogg. Det var ei som skulle legge ut dagens bilde, hver dag i et helt år. Kankje een ide som ikke er så dum?

jeg kommer til å prøve. Bilder er det ikke sikkert det blir hver dag, men en kort tekst, om alt og ingenting. Og bildene jeg evt legger ut kan være både mine og de jeg finner rundt om på nett. Alt etter som liksom...

Til sist i dag vil jeg ta med en liten "fra barnemunn" sak.

Vi sitter i bilen på vei til hytta, og minstemann durer på i kjent stil. han har munndiare, enkelt og greit. han er av den typen som åpner munnen om morgenen, og som ikke lukker den før en times tid etter at han er i seng.

I tillegg er han en meget aktiv herremann, som ikke kan sitte i ro et sekund. Og sitter han delvis i ro, så går armer og bein konstant alikevel.

Vel, i bilen i går, så går skravla i ett. Det ene spørsmålet avløser det andre. Jeg er kommet dit at jeg har koblet ut, og jeg ser mannen begynne å småkoke litt der han sitter, og pjokken får etterhvert beskjed om å tie stille i noen minutter.

Jada, kvitter han, hvorpå han babler uanfektet videre...

Dette gjentar seg noen ganger. "ti sille", "ja da", *uanfektet babling*

Og det er da storesøster, som hittil klokelig har holdt stille, plutselig kommer med en tørr, men dog så treffende kommentar:

"HAN DER HAR IKKE ADHD...HAN HAR BABLE-HD"

Jeje, unger får sagt det, og en ny diagnose er oppstått. *hoho*

Det første møtet med den store verden...

På denne tiden av året så er det full aktivitet innene dyreverden. Nye avkom har sett dagens lys, og mange små skal møte små og store utfordringer ute i den store verden.

Noen er klare for å møte verden fra første sekund, mens andre ligger godt skjult en periode før de våger seg ut. Deriblant fuglene...

På hytta til mine foreldre så hadde et fluesnapperpar inntatt en fuglekasse som henger rett utom verandaen, og denne kassen fikk masse oppmerksomhet fra oss når vi var der.

Hele dagen så vi foreldrene fly frem og tilbake med mat til de små som tydeligvis var der inne. De kom med nebbet fulle av insekter, og det var ikke få turene de tok. Helt klar en tilnærmet umettelig gjeng som holdt til der inne.

De første dagene hørte vi tynne pip oppe i kassen når foreldrene kom, men etterhvert så ble pipene sterkere, og jeg var spent på om vi kanskje var så heldige at vi fikk se en unge eller to i løpet av oppholdet vårt. Dette tvilte min far på, da fuglene neppe tillot ungene å komme ut på dagtid med tilskuere. Noe jeg jo godt kunne forstå...

Jeg mener...jeg hadde nok heller ikke sluppet ut mine barn for første gang med en drøss store skumle vesen rett utenfor, og på toppev av alt en spinnvill hund. Nei; jeg ville nok valgt et roligere tidspunkt, for ungenes del...

Her kommer faren med en åme i munnen.

Og mora med endel insekt av ukjent art.

Så kommer dagen hvor vårt opphold er over. Klokka er tidlig morgen, og vi er nesten klare for avgang. Vi tar en tur ut på verandaen for å ta en kopp kaffe, og der sitter vi; jeg og mine foreldre, samt hunden, og overraskelsen er stor da vi ser et lite knøtt stikke hodet ut av fuglekassen.

Han sitter der lenge, for så å forsvinne inn i kassen igjen. Han var nok veldig obs på oss. Men så kommer han opp igjen. Sitter der i åpningen og ser seg rundt, mens foreldrene sitter oppe i treet og roper på han.

Vi er spente på om han vil slå ut vingene, men vi tviler. Vi er jo der...

Men plutselig så fyker han ut...tar noen forvirrede runder før han forsvinner mellom bladene i treet. Han fant seg en landingsplass.

I kasseåpningen dukker et nytt hode opp. Ny nøling, og vips; en til er ute og fosvinner i treet.

Nr tre kommer også like etter. Den er ikke like heldig med landingen som de to første, og han hanvner i en blomsterkasse under et vindu. Der blir han sittende en stund, lettere forvirret mellom stermorsblomstene, før han våger å gi seg i kast med sin andre flyvetur, og en vellykket landing i treet er et faktum.

Så blir det stille, og vi regner med at det kun var disse tre små. Jeg banner nå i mitt stille sinn for at jeg ikke hadde hentet kameraet. Dette hadde jo vært noe å festet til en film...

Så drar mamma og pappa. Visom er igjen pakker i vår bil, og er klare for avgang. Vi skal bare sjekke at alt er i orden, og så låse av.

Jeg skal gå inn verandaveien, og kaster et blikk opp på den tilsynelatende tomme kassen, og jammen er det ikke en unge til som sitter der...

Jeg vinker på mine barn, og sammen står vi der og beundere den lille skapningen i hullet...

Denne tassen nøler veldig. Tør liksom ikke helt å komme ut. Han vipper littfrem og tilbake, og jeg er sikker på at NÅ faller en ut. Men han holder seg der, like nølende. Og plutselig så er han i lufta...

Hmmm...tør jeg dette da??

Og rett etter denne så kommer nok en unge, og denne er IKKE nølende...

Han kommer som ei kule ut av kassa. Sitter ikke i åpningen engang; han fyker bare rett ut. Og den brå starten gikk nok ikke helt etter planen, for etter et par heller hysteriske flaks med vingene, så er det en liten tass som buklander mellom bena på oss tre på verandaen...

Minstemann min er på vei til å ta fuglen opp for å hjelpe han ut, men jeg får heldigvis stoppet han. Menneskelukt på fugleunger er ikke bra...

Men hva gjør vi?

Jeg beslutter at vi bare skal forlate verandaen, og la den lille få klare seg selv. Er en innebygd veranda, men jeg tipper at den vil finne døra og komme seg ut. Jeg håper i hvert fall del.

Men det er minstemann som løser problemet...

Han bøyer seg ned, på god avstand fra fuglen, og rister litt i matta den sitter på, og vips så er fuglen på vingene, og han kan finne sine foreldre og søsken i treet!!

Jeg fikk tatt et par bilder av han før han dro, og for en skjønn liten tass. Lite ante nok han om at vi hadde fått en alle tiders naturopplevelse som vi nok vil huske i lang tid!

Tusen takk lille venn. Håper du overlever ute i denne store verden!!

Hva er dette for et sted da? Jeg ville jo opp i treet...

Liten og nydelig!!

Mil etter mil, og så fremme...

Det er tirsdag morgen; undertegnede med familie kryper relativt tidlig ut av loppekassa. Det er avreisedag for alle mann; en som skal ut i havet på jobb, og vi tre andre som skal stikke av på årets første ferieutflukt. Vi har nærmere 40 mil på veien forran oss...

Jeg kjenner jeg gruer litt for turen. Det er langt, og jeg er ikke videre glad i p tenke på å kjøre langt alene. Men samtidig så vet jeg at når jeg først har kommet i bilen, så er disse tankene vekk, og turen går så det suser. Er jo glad i å kjøre bil.

Avskjeden med mann/far blir unnagjort, og vi som er igjen får pakket bilen. Utrolig godt å pakke for biltur for en gangs skyld, og ikke tog når vi skal alene på utflukt. Jeg kjenner det er godt å svare JA når ungene spør om å ta med forskjellige ting. På tog så begrenser det seg endel. Har jo bare to armer jeg som alle andre...

Så er bilen klar, og ja...jeg fikk alt pikkpakket under gardina, og ikke noe i skiboksen. Jeg kan da pakke bil om jeg bare vil, eller må rettere sagt. (den leste ikke du min kjære ;-) )

Kl 11.30 så kjører vi ut av gårdsplassen, og etter et par ærend i byen, så finner vi E6 og setter nesa mot nord. Jeg kkjenner mismotet litt...40 mil...det er langt...

Men milene går unna. Det er endel trafikk opp til Steinkjær, men ikke verre enn at det er bra flyt, og med to-felts motorvei på enklte strekninger, så legger vi sinkene bak oss.

Etter Steinkjær er det roligere. Tar igjen en og annen bobil langs Snåsavannet, men de suser vi forbi, og ttil alt hell så er tungtransporten fraværende, i hvertfall i nordgående retning.

Første kjedelige strekk blir raskt tilbakelagt. For jo; Snåsavannet er booring... Veien går så langt fra vannet, og det er lite å se på.

Så kommer Namskogan, og det er en enda verre bit... skog, skog og atter skog... Men milene går, og "plutselig" passerer vi Nordlandsporten. Nå er det ikke lenge igjen!!

Etter nordlandsporten går det tregt... Vi havner i en kø bak to trailere og et utall biler. Jeg legger meg bare pent bak, for veiene der oppe innbyr ikke til så mange forbikjøringsmuligheter, og vi skal uansett stoppe på vår faste plass rett nord for Majavatn.

Stoppstedet der er ved en foss, og vi må stoppe der hver gang vi er på denne strekningen. På nordtur vel og merke. På hjemturen er det Laksforsen som frister.

Vi passerer skiltet som fortelller at det er 10 mil igjen, og nå kjenner jeg at det kribler i kroppen... Vi er snart fremme, og en herlig uke her oppe venter på oss!!

Opphavet mitt befinner sge inne i byen. Vi kommer frem og får servert en god kvledsmat, og vi får prata endel. Så setter vi oss i bilen igjen for å kjøre ut til hytta som vi jo skal være på. Greit for mamma å slippe å re opp tre senger der inne bare for en natt, når alt er klargjort her ute i fjorden.

Jeg er en liten smule pysete, så jeg spør pent om jeg kan få ta med bikkja som bodyguard, og det får jeg. Kjekt når man er på et øde sted i et gammelt hus, samtidig som man er en smule husredd.

Det er en drøy halvtime utover, og når vi kommer så langt ut at jeg ser landemerkene som tilsier at NÅ er vi fremme, da gasser jeg litt ekstra på. Det er så utrolig deilig og avslappende å være her ute. Her finner jeg freden og roen, og alle bekymringer og sorger er som blåst bort...

Se for dere en rødmalt gammel stue, liggende alene på et jorde. Rett nedenfor lligger fjorden; blank og fin, omgitt av fjell på alle kanter. Sent på kvelden, når trafikken forbi avtar, så sitter man ute og lytter til naturen... Måkene som skriker og tjelden som kkjefter på dem. Er vi heldige så kan vi høre plaskingen fra nisene som noen ganger leker i bukta her. Og så er det slettes ikke uvanlig at en elg eller ti legger veien forbi her.

Men mest av alt koser jeg meg her fordi at det er HER. Stedet hvor jeg bessøkte mormor hver sommer når jeg var lita, stedet som ER henne. eg vet hun er med oss her ennå. Hun sitter et eller annet sted og følger med oss. Jeg kan virkelig føle nærværet hennes. Min kjære mormor som jeg savner så utrolig, selv etter så mange år.

Nyt ferietiden og godværet folkens!!

Været...

Jeg er egentlig prinsippielt i mot å skrive og prate for mye om været. Det er egentlig et så utrolig kjedelig tema, og ikke minst så er det et tema man ikke kan gjøre noe med, åkke som...

Og egentlig; det er ikke været jeg skal skrive om her heller, men om alt som blir snakket og skrevet om ang været. Eller rettere sagt; alle KLAGENE på været.

Jeg tror vel neppe det finnes noe annettema som det blir klaget så mye over. Man klager liksom uansett vær, spesielt sommer og vinter.

Ta vinteren først...

Snør det, så klager man på det. Er det opphold og kaldt, så klager man på det. Kommer det milde dager, så er jaggu meg det også galt, for mildværet hører da ikke vinteren til.

For ikke å snakke om alt det gale vinterværene fører med seg... Snø er lik måking, og det er pyton. Og så klager man på at veiene er dårlig brøytet, så det er vanskelig å komme frem både til bens og til hjuls.

Er det mildvær, så blir det glatt, og da er det i hvetfall håpløst... glatt å gå, glatt å kjøre, og i det hele tatt.

Nei; gi oss SOMMER, for da blir alt så bra!!

Tror vi...men nei da...heller ikke sommerværet skaper fornøyde mennesker.

Er det grått og kjørlig, så lengter vi etter sola og varmen. Og regner det på toppen av det hele, så freser vi over det også. Vi drukner jo...

Så kommer sola tittende frem, og da må da vel alle være fornøyde vel?

Tro om igjen...

De som tidligere har klagd over kjørlig og vått vær, og mast etter sol og varme, får da noe nytt å syte over, for nå er det nemlig FOR VARMT...

Man offer og akker seg over varmen, og alt er plutselig så pyton. Svette og solbrendthet, og jeg vet ikke hva...

Og er det passende temperatur, så blåser det for mye.

Man blir liksom aldri helt fornøyd, uansett vær.

Selv klager jeg ikke mye på været. Klart jeg kan bli møkklei regn og surt uke etter uke, og da kan jeg klage min nød, men da klager jeg slettes ikke når sola omsider titter frem.

Og likedan i andre enden; etter uker med sol og varme, så ser man at verden tross alt trenger litt veske, og da tar jeg i mot regnet med åpne armer. Problemet her i landsdelen er bare at når regnet først kommer, så kommer det i ukesvis...

Huff, der klagde jeg vist....

For to år siden så var vi to uker i Danmark, og det var to uker i øsende pøsende regnvær. Drømmeferie? Nei, langt i fra, for man ønsker seg jo bra vær når man er på ferie. Men alikevel så ser jeg tilbake på en innholdsrik og flott ferie, og hadde ikke nølt med å ta turen dit igjen.

Været er som det er, og tiden blir som man gjør det til. Verre er det jo ikke...

Et ordtak som mange bruker, men som ingen legger vekt på: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Det burde egentlig hete: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige meninger om været.

Ha en feiende flott sommer; uansett vær!!

Al skjæra...

Våren er, i følge kalenderen, et tilbakelagt stadie, og sommeren har inntatt den Norske tilværelsen. Og med våren og sommeren kommer fuglelivet tilbake.

Hva er vel mer idyllisk enn å legge seg om kveldene når man hører fuglene kvitre og leke utenfor soveromsvinduene?

Jo; idyllisk er det, selv om trostens iltre skvalding minner en om en drøss med fugledrit spredt utover både hus og biler, og minnene fra forriger års høstsesøng kommer strømmende på... Du vet...den tiden da blåbæra modnes, og trostens ekskrementer går over dra å være hvite og svarte, til blåbærblå og umulige å fjerne... (hvem pokker kom på ideeen om å male huset hvitt i fjor???)

Men ok...fuglekvitter...det er SOMMER, og som den anti-vinterperson jeg er, så elsker jeg å legge meg med musikken av sommerens gjester utenfor vinduet. Det får meg til å sovne med et smil om munnen og godt forberedt på å våkne igjen til alt annet enn en iskald og hvit verden...

Helt til man oppdager at fuglekvitteret er borte, og det samme er skvalderet til trosten... I stedet er det den grufulle og irriterende tergingen til skjæra som har tatt over...

Den lyden kan ikke beskrives skriftlig. Det finnes ikke stavemåter for det... Det er bare en irriterende lyd, som gnager gjennom marg og bein, og som maner frem en irritasjon som knapt kan beskrives...

Se for dere at dere legger dere, stupe trøtt, og man lengter etter å sove, og det eneste man oppdager er at et spetakkel i svart og hvitt har slått seg ned utenfor vinduet og kjører på med denne lysen.... (kill...)

Eller; man har akkurat fått sin elskede hjem etter langt fravær, og man ser frem til å krype inn i en varm armkrok og bare nyte tilværelsen, og så kommer denne evnnelige kjeftingen fra nevnte svart og hvitkledde krek utenfor vinduet... Romantisk?? NOT...

Og når ens elskede da tegner et visuelt bilde av en sprettert med klinkule som kule, og et svart- og hvitkledd krek uten nebb, så er all romantikk som blåst bort... Eller enda verre...når man også ser, i sitt eget hode, nevnte klinkekule treffe i andre enden, så er all nattesøvn også blåst bort... (hva er verst???)

Jeg er i grunn ganske overbevist om at disse krekene, dere vet...svart- og hvitkledde sådanne, er utsendt av en eller annen terrororgansisasjon, bare for å ødelegge og terrorisere den sommeridyllen man klarer å mane frem i en iskald og regnfyllt hverdag. Jeg mener...hvilken annen årsak er det til at disse skvalderhønene driver på som de gjør da? ødelegge både nattesøvn og romantikk i en sommerhverdag...

teorien min ble ytterligere styrket da jeg så to av nevne krek gikk til aksjon mot først en stakkars pus her i kveld...

Pusen hadde lagt seg til på et rekkverk på en veranda, sikkert i påvente av en sommerkåt og villig hunnkatt, for så å bli angrepet av to tergende skjærer, en fra hver side...

Og når katta til sist kapitulerer og kryper inn under verandaen, men halen mellom beina, da er det kaninen til en annen nabo som er neste utpekte offer som får gjennomgå...

Skjærene fra al quaida har inntatt Norge...

I

Joda, jeg lever...

Skrivekløe, hvor er du???

Kalenderen viser juni. Det er sommer!! Ja, i følge kalenderen... Tar man en titt ut, eller om man er enda tøffere; går en tur ut, så oppdager man at selv kalendere kan ta feil... Jeg mener; 7-8 grader, vind og regn, vitner lite om sommer. Heller en gufsete høst på sitt beste.

Men man får jo leve i håpet om at ting blir bedre, og inntil da får man bare leve etter ordene "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær". (og det dårlige humøret slikt vær fører med seg, det velger jeg å la forbli et unevnt tema...(knurr og bjeff))

Vel, vi er inne i Juni ja, og sommerferien nærmer seg med stormskritt. Om to uker så er ungene ferdige med skolen. De ser frem til det. lange og late dager lokker, uten lekser og mas. Selv mor, som da er temmelig hjemmeværende, gleder seg til det. Slippe å stå opp før hanen fiser...det ER deilig!

Forrige søndag var en merkedag i livet mitt!! Jeg og mannen kunne feire vår aller aller første bryllupsdag. Tenk det!! Jeg som aldri trodde jeg kom til å bli gift, men det ble jeg, og nå er det jammen et helt år siden den store dagen! det har gått så fort.

Jeg var vel forberedt på at det ikke ble noen feiring på selve dagen. Mannen er ute på jobb, og en slik dag feirer man ikke med andre. det er VÅR dag. Jeg forventet ikke noe annet enn at vi gratulerte hverandre på telefon den dagen. Enkelt og greit.

Men, på lørdags ettermiddag så satt jeg ute på verandaen (ja, det var finvær), og en fremmed bil kommer kjørende og rygger seg inn i gårdsplassen vår. jeg så vel i grunn på kjørestilen at han faktisk skulle til oss, så jeg strakte hals for å se over rekkverket, og var gruelig nysgjerrig. Ikke ofte det kommer folk hit at all, og enda skjeldnere fremmede...

Og ut kommer en fremmed mann, som går bak i bilen og henter noe. Jeg så jo hva han hentet, og hjertet mitt hoppet over noen slag... Det var en stor blomsterbukett, og jeg forsto plutselig hva som skjedde... Mannen min hadde bestilt blomster til meg!! Han hadde tatt seg tid til det, selv om han satt der ute, travelt opptatt på jobb... Snille mannen!!

Jeg gikk og åpnet og tok i mot, og da jeg så buketten, og ikke minst kortet, så kom tårene. Det var bare så flott!! (mor måtte forklare ungene at det går an å gråte av glede også...)

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette var den flotteste og mest overraskende buketten jeg noensinne har fått!!

Se og nyt: