Meg, i et nøtteskall...

At jeg er et svimehue er vel ingen hemmelighet. Jeg gjør og sier de utroligste ting, og har vel fått mange til å både le og riste på hodet. 

Nå er jeg en smule usikker på om dagens lille hendelse skal skrives til surrehuelista, eller om den bare skal inngå under ting-man-gjør-til-vanlig-som-blir-helt-feil-enkelte-steder lista. Jeg vil jo helst legge den i sistnevnte liste, men jeg vet at enkelte bare vil le enda høyere da, og peke heftig på den første lista...

Så det får være opp til hver enkelt å dømme og plassere.

Vel, det var altså tidlig morgen her i huset. Søvnen min var ikke engang halvgnidd ut av øynene, men ungene var skysset avgårde til skolen, og jeg satte meg ned for å prøve å komme til hektene, mens jeg leste kaffen og drakk avisa...

Etter at avisen var ferdiglest så var det innom nettet en tur, hvor jeg blant annet skulle legge inn en annonse på finn.no.

Annonsen blir skrevet, og jeg starter prosessen for å betale. 35 kroner kostet herligheten, og betalingen skulle taes pr konto på nett.

Jeg reiser meg for å hente lommeboka. Må jo ha bankkortet for å legge inn de aktuelle tallene. 

Vel, jeg benker meg ned i sofaen igjen, åpner lommeboka og plukker ut nøyaktig 35 kroner...

Så der sitter jeg da, med 35 blanke kroner i handa og pc`n i fanget, og opplever et kort øyeblikk at verden rett og slett stopper opp et øyeblikk.

Jeg må presisere at jeg ikke gjorde noe forsøk på å putte pengene inn i pc`n. Selv jeg er ikke så fjern, selv om man kanskje skulle tro det *knegg*

Pengene ble raskt lagt tilbake, kortet tatt frem og annonsen betalt.

Menjeg kan skrive under på at det ikke er noe enklere å putte et kort inn i pc`n altså, og hvordan jeg skal få det ut igjen, det aner jeg virkelig ikke...

Nyt våren, folkens ;-)

Kjære Ole...

Ja, du Ole Ivars…

Nå må jeg først beklageligvis si at jeg ikke er noen stor fan av deg. Som datter av foreldre av din generasjon, så har jeg jo hørt om deg, men jeg er godt utstyrt med en lukkemekanisme som gjør at uønskede lyder ikke når inn i ørene mine, så å si at jeg kjenner musikken din, vil bli helt feil.

Men, ingen regel uten unntak, og det er det jeg herved ønsker å stille deg ansvarlig for…

For noen år siden, så kom du med en sang som omhandler et heller betent tema for enkelte. Jeg snakker om de overvektige. Jeg registrerte sangen, men kunne lykkelig notere at lukkemekanismen fortsatt var intakt.

Men dette endret seg nå nylig, da min lille avlegger på 7 år hørte overnevnte sang på radioen…

Og det er da jeg bare må spørre deg, kjære Ole… har du noen som helst formening om hvordan det er å høre en 7 åring gaule, dagen lang, på følgende tekst:

” Nei - så tjukk du har blitt
Ja du har pina deg lagt på deg gitt
Også du som var tynn som ei høvelflis
Nå har du blitt feit som en julegris
Nei - så tjukk du har blitt
Nå må du pina deg slanke deg litt”



Om du ikke har peiling, så kan jeg fortelle deg at det er et sant mareritt. En ting er at man blir lei av den gjentakende syngingen, ustanselig i timesvis, men når man omsider får avleggeren til å holde munn litt, så oppdager man at melodien og teksten sitter klistret fast på netthinnen, og der dundrer og går den videre, uten stopp…

Det er da man begynner å frykte, og nesten planlegge innleggelse på en eller annen institusjon…

Jeg holder i grunn deg ansvarlig for dette. Hadde ikke du skrevet og gitt ut nevnte sang, så hadde ikke radio spilt den. Min sønn hadde da heller ikke hørt den, og jeg hadde sluppet å sitte her på randen av galskap.
Søksmål vurderes, hvis de ansvarlige for den slags finner meg tilregnelig til å rette søksmål mot deg da.

Mvh
Carrera, som ikke har lagt på seg gitt.

Bilder fra turen

http://carrerasbilder.blogspot.com/

Der finner dere bilder fra årets påsketur.

Påskeslutt

Det er søndags kveld, eller natt til mandag, om man vil, eller natt til 2. påskedag om man enda mer vil...

Jeg sitter hjemme i sofaen, og kan ennå høre togets *ka-dunk-a-dunk-ka-dunk-a-dunk* i hodet mitt, og føler bevegelsene fra toget i kroppen ennå. Sjøsyke i skinneformat, kanskje?

5,5 timer i et relativt fullt tog er tilbakelagt, og tro meg: det er en sann fornøyelse å komme hjem, spesielt etter en togtur med varm, klam og stillestående luft. (hjelper nok ikke på at man er nedsyltet av forkjølelse heller...)

Jeg og ungene har tilbrakt noen aldeles flott dager nordpå, hos min mor og far. Nordpå kan jo bety så mangt, og i denne sammenheng så var det ikke så langt nord, men vi har vært i byen som de påstår ligger midt på, og som så flott og majestetisk blir voktet av syv søstre.

Det er vel egentlig feil å si at vi har vært i byen, for vi har vært litt lengre ute i fjorden, på min mors føde- og barndoms-sted, og mitt for evige paradis. Stedet hvor jeg finner roen og freden. Stedet som betyr så ufattelig mye for meg.

Turen startet sist tirsdag. Da sto hele familien opp før hanen i det hele tatt hadde vurdert å gale, og i løpet av et kvarter så var det to drosjer på adressen, for å føre oss til to forskjellige destinasjoner... Husets mannlige voksne til flyplassen og videre på jobb, og vi tre resterende ned til jernbanestasjonen for å reise videre med nordgående dagtog.

Å si at det var en livlig gjeng som gikk ombord i toget da er en mild overdrivelse, men vi fikk jaget Jon Blund avgårde i en annen retning, og vi fikk en fin tur nordover.

Vi var så heldige at toget var av den gode gamle røde typen, så turen ble en fornøyelse, siden disse er mer komfortable enn de nyere togene, og inneholder en egen vogn med mat, og ikke minst kaffe...

Termoskaffe og automatkaffe er og forblir pyton, bare så det er sagt...

Men nok togsnakk...

Vi ankom bestemmelsestdet i rett tid på tirsdag, og ble møtt av min mor på stasjonen. Et utrolig godt møte, siden det var en ny mamma som møtte oss. Hun har, etter et år i smertehelvete, omsider fått byttet ut et kranglete hofteledd, og tro meg...en dame som har både parkinson og benskjørhet å dra på, kan bli ti år yngre av en slik operasjon. Det var rett og slett en sann fornøyelse å se henne!! Sprek, i den grad en parkinsonrammet kan være sprek, og med et ansiktsuttrykk som virkelig viste at smerter var borte. Rett og slett en fornøyelse å se!!

Etter å ha spist middag hjemme hos henne inne i byen, så kjørte vi ut til sommerhuset deres. Stedet hvor mitt hjerte virkelig kommer til sn rett, og stedet hvor jeg finner all ro.

Jeg kan vanskelig beskrive hvordan det er, men det er noe eget ved det stedet. Der har jeg tilbrakt mang en sommer i oppveksten. Da hos min mormor, og nå de senere år hos mine foreldre. Jeg føler meg så hjemme der, i feriesammenheng, og jeg kan garantere at jeg kommer til å ofre mye for at det stedet skal fortsette å være i min disposisjon også i fremtiden, etter at mine foreldre er borte. (måtte det bli lenge lenge til...)

Vi har tilbrakt noen praktfulle påskedager der. Vi har gjort mye og absolutt ikke en dritt. Er vel det som kalles ferie?? Vi har tilbrakt timer i solveggen, gått turer, vært i fjæra, snakket hull i hodet på hverandre, og ikke minst spist mengder av god mat. (jeg trener et kokkekurs, samt en jeger og fisker som kan fylle huset med naturens indigrienser...)

Fjæra ja...mitt ferieparadis ligger et steinkast fra sjøen, med eget svaberg, brygge og det som hører til. Og selvfølgelig må man ned dit når man er der oppe.

Hva er vel mer spennende enn å løfte på steiner som er belagt med blåskjell og tang, for å se hva som er under der??

Og vi fikk da valuta for strevet. I forma av ufattelige mengder av tanglopper, samt krabber og sjøstjerner i ymse størrelser og fysisk. Joda; sjødyr dør de også, og en sjøstjerne med en arm, eller en krabbe med en fot, eller hva det nå enn kalles, er døde...

Noen miniåler fant vi også. Og spør nå endelig ikke en landkrabbe som meg om hva det var for noe... De var ca 10 cm lange, lyse brune og med svarte flekker. Om det var yngel eller en miniålart, det vites ikke. Men flotte; det var de. Og utrolig sleipe...

Jeg har i grunn aldri vært særlig glad i å ta i slike skapninger. Hverken fisk, krabber eller andre småkryp, så om det var morsinnstinktet om å ikke vise ungene at man ikke liker det, eller om det var noen års erfaring med akvarie, det vites ikke. Jeg plukket i hvert fall både krabber og ål som om det var heeelt dagligdags, til ungenes store fryd.

Dvs; fryd og fryd...

Prøv å løft opp en liten krabbe, og vift med den foran en 11 åring, uten at hun er forberedt, og du får høre sannheten om deg selv...

"MAMMA...DI KJÆRRING"

I går var jeg og eldstesnupp ute på tur med mine foreldres firbente venn, og da fikk vi en naturopplevelse av de skjeldne. For vår del i hvert fall...

Vi var kommet opp på en bor, da vi plutselig ble obs på en stor fugl som kom i mot oss. En stor og majestetisk havørn...

Jeg skal ikke begi meg ut på å anslå avstand i meter her, men med en veibredde i vannrett mål, og en høyspentsmast i loddrett mål, så er vi inne på noe. Jeg har vel, med ett unntak, aldri vært så nær en ørn før, og det var et flott skue, både for meg og jentungen. (fikk dessverre ikke tatt bilde, da jeg i det øyeblikket sto og pratet i mobilen, som da også var det eneste kameraet jeg hadde for hånden...)

(Apropo bilder, så kommer jeg til å legge ut noen bilder i bildebloggen min i morgen. Akkurat nå så skal jeg bare avslutte skrivekløa for denne gang, og komme meg i seng. Håper forkjølelsen kjennes ut til å være på retur i morgen...)

Vi har hatt en aldeles flott påske, selv om den ble noe annerledes enn vi er vant til. Er jo første året på gud vet hvor lenge, at far i huset er borte, og fjellet ikke er hovedmålet for høytiden. Men det ble uansett en påske vi vil huske, med en tur til folk vi virkelig setter stor pris på, og på et sted vi virkelig elsker.

jeg ser allerede frem til neste tur opp dit!!

Disse barna...

Ja, da var en langhelg på hytta tilbakelagt. Noe som ble en fin tur, for både store og små.

Vi ankom residensen på torsdag kveld, og fredagen ble en dag i latskapens navn...ligge lenge, valse rundt i joggedressen og bare gjøre ingenting. Herlig!

Ungene tok seg en tur ut for å leke i snøen. Det gikk vel ca ti minutter før verandadøra gikk opp, og et stk mini sto og ulte "maaaaammmmmaaa...hjælp mæ, æ frys på fotan..."

Han hadde satt seg fast i snøen, og i stedet for å rope på hjelp fra der han satt, eller be søstera hente oss, så hadde han fått føttene ut av støvlene, og gått opp i bare sokkeleseten.

Resultat 1: kliss våte og iskalde føtter, samt to støvler som var fulle av snø.
Resultat 2: Ikke mer utetid den dagen...

Men men, unger er fleksible, så de fant da noe å gjøre inne også. Inkludert å krangle med hverandre. Lenge leve søskenkjærligheten.

Fredag ettermiddag så kom besteforeldrene, og påskeferien ble slik den skal være.

Lørdag våknet vi til en knallblå himmel og mange varmegrader. Faktisk så så vi ikke en eneste sky på himmelen den dagen, og gradestokken krøp opp til over ti grader. Ikke verst til å være langt oppe i fjellheimen.

Avgjørelsen om å stikke bort i slalombakken ble fort tatt. Storesøster var iverig, og lillebror ivrig fordi at hun var ivrig. Noen som sa lettpåvirkelig??

Vel, som sagt så gjort. Hele gjengen dro bortover, med matpakker, saft, kakao og kvikklunch i sekken. Pappa og to håpefulle leier utstyr, mens mor sjøl og svigers benker seg til på en godt egnet plass ved bakken. Nå skal sola nyyytes.

Storesøster gyver løs på bakken med stort mot, og hun overbeviser. Det skal ikke mange turene til før vi sitter og måper av det vi ser. Hun durer ned bakkene som hun aldri har gjort annet. Ikke verst med tanke på at hun ikke har prøvd dette mange ganger før!

Verre går det med lillebror...

Han kommer seg på heisen og opp til toppen av bakken, men da er det også bråstopp...

Han hopper av heisen litt for tidlig, og får litt problemer, og nedturen går ikke heeelt som forventet, så det hele ender med en sur og såret pjokk som aldri mer skal prøve slalom. ALDRI...

Vi leverer inn utstyret, og konkluderer med at dette var for tidlig for han. Han er jo riktignok 7 år, og vi ser jo unger på 4 år som suser ned bakken i turbofart, så det er jo ikke tidlig. Men det er tidlig for HAN...

Han på sin side finner stor moro i å suse ned en bakke på langrennski, og dagen ser ut til å bli vellykket alikevel, til tross for en heller mislykket debut i bakken for minstemann i familien.

Helt til far og storesøster skal ta siste turen...

Da setter minstesirenen i gang... Æ Å VIL PRØV SLAOM!!

Mors tapre forsøk på å forklare at nå er det for sent, og at han faktisk tok et valg noen timer tidligere, avvises glatt med "JAMMEN, Æ ANGRE MÆ" *BUHUUU*

Han uler verre enn en solid storm på fjellet, og han er utrøstelig, men mor er bestemt; han får stå for det han valgte, pluss at klokka taler sitt eget språk. Bakken stenger snart. Men mor har vondt av gutten, for hun ser jo på han at han så gjerne vil...

Tåreflommen gir seg etterhvert, og vi drar hjem til hytta i en helhetlig enighet om at dagen hadde vært flott!

Søndagen kommer, og vi skal på ny avgårde i bakken. Og denne dagen så starter kaoset FØR vi drar...

Minstemann vil så absolutt ikke være med. No way, liksom...

Men alle andre vil, og vi drar han med. Mor med vondt hjerte, for hun liker ikke tvang, og hun ser ikke for seg en dag med en grinete gutt borti der. Men vi har fluktmuligheten klar: vi kjører to biler bort, så om det blir for ille så kan jeg ta han med og kjøre opp til hytta.

Vi, som da er oss fire pluss sigerfar, kommer oss bort, og storesøster og pappa går og leier utstyr. Vi andre tre finner en sitteplass og benker oss ned. Minstemann er SUUUR, og livet er kort og godt bare rævva. Det er tårer og surmuling, noe både mor og bestefar tappert prøver å ignorere, men det koker under overflaten...

Æ vil hjæm, når ska vi kjør, etc, er det det går på. SNART, er svaret mitt.

Men så, plutselig, som lyn fra klar himmel: "mamma, æ vil kjør slalom"

Det kommer litt ydmykt, men også veldig bestemt. Jeg ser gutten har fått mildheten tilbake i øynene, og jeg ser den gode, snille og bestemte gutten min igjen.

Pappa`m på sin side er betenkt. Dette blir reprise på i går. Jeg sender han og storesøster en runde til, mens jeg tar en prat med gutten, og her lar jeg nok all fornuftig pedagogikk ryke og reise...

Jeg forteller han at nå blir det ikke aktuelt at vi skal leie dyrt utstyr til han for at han skal ta EN tur, og så miste motet fullstendig fordi at han oppdager at han ikke er verdensmester alikevel. Og gutten lover...

Når pappa er på plass igjen så går vi ned for å leie utstyr. Jeg er optimist, for gutten har et bestemt uttrykk i øynene. De andre er skeptiske, men utstyret blir leid, og gutten setter seg på heisen med et mål for øyet: dette skal jeg klare...

Og gutten overbeviser!! Det blir mange turer, og det til tross for knall og fall; både i heisen og i bakken. Han reiser seg opp og kjører videre, og lar seg ikke stoppe av noen ting.

Vi som ser på heier og roper når de passerer oss, og pappa virker en smule overrasket over at dette faktisk går så det suser. Gutten overrasker alle, inkludert seg selv.

Når vi ankom hytta igjen, så klarte jeg ikke dy meg... jeg måtte bare si til han: Enn om vi hadde blitt her hele dagen da, mens de andre var i bakken?? Jeg får bare et snøft tilbake...

Vi gjorde klokt i å dra han med ut i dag, og jeg tror jeg gjorde klokt i min heller upedagogiske tale til gutten da han ville kjøre slalom. Han trenger et kraftig spark bak, den gutten der. Han vet jo ikke sitt eget beste...

Jeg ser to helt klare ting etter denne helga, hva slaom angår, og det er:

1: vi har to kjempeflinke barn, som virkelig kan, når de bare vil. Eller; de kan, når VI bare vil.

2: Vi må legge inn noen tusen ekstra i neste års budsjett, for nå blir det slaom på hele gjengen.

Unger er og forblir herlige!!

Tyvstart...

Jepp, da har vi tyvstartet på årets påskeferie. Ungene er tatt fri fra skolen i morgen, og vi befinner oss på fjellet. Utrolig deilig.

Det er ikke det at vi er så ekstremt utålmodige at vi ikke kunne vente til påska virkelig kom, men når den ene i familien jobber i en jobb som innebærer uker borte fra hjemmet, og utreisedagen dessverre falt midt i påska, så ville vi ha litt utbytte av de dagene vi kunne få. Så her sitter vi...

Og det å dra på ferie er ikke bare bare, når man er en familie på litt mer enn de fire man ser på to bein... Vi snakker da om både firbeinte, flyvende og svømmende familiemedlemmer...

De svømmende er ikke noe problem. De svømmer nå likeglad rundt uansett de, og kommer det ikke noe mat fra oven, så går de løs på algene og ikke minst plantene de omgir seg med. Så de lider ingen nød.

Eller; jeg bekymrer meg litt for den lille tassen på en snau cm som svømmer rundt i det ene akvariet da. Stakkaren er ikke mange ukene gammel, og han har mistet alle sine små søsken, så han er der helt alene, i et lite nett oppe i det store karet. Du skjønner...foreldrerollen i fiskeverden er ikke lik foreldrerollen i vår verden...

I vår verden så beskytter vi barna til de er store. I fiskeverden så beskytter de barna til neste kull er på gang, og da går de første barna fra å være barn som man skal beskytte, over til å være MAAAAAAT...

Det er en rå verden der under vannskorpen.

Men nok om det. Fiskene klarer seg som sagt.

Verre er det med vår firbente hoppende lille pelsdott som lyder navnet Surre. Vel...lyder er vel en mild overdrivelse, men ok...

Jeg snakker om kaninen vår her. Eller, jenta vår sin da. (rettferdig mamma)

Han er av den storspisende typen, og trenger dermed påfyll av høy og kraftfor daglig. Det er faktisk utrolige mengder høy som går ned i en liten skapning som han. Det er nesten ikke så jeg tror det er mulig, men jeg ser det jo med egne øyne.
Og i tillegg til å være storspist, så er han også selskapssyk, så å etterlate han alene hjemme noe mer enn en helg, det er uaktuelt.

Vi hadde ferievakten klar, men så viste det seg at hun plutselig hadde et liv hun også, slik at det ble påskeferie alikevel, og dermed var rådyra gode... Evt gode råd dyre...

Løsningen ble faktisk dyr, men god, så da er det verdt det. (selv om et visst manneben satt og spurte om hva en ny kanin kostet...) Han havnet på et smådyrpensjonat, og det har jeg tro på er en fin løsning.

(og du som skulle passe han, men som ikke kunne lell...ikke ta dette ille opp da...Du kjenner undertegnede, og irånine her ;-) )

Sistemann i rekken av problemer var Pluto. Og nei; det er ikke en hund, selv om navnet kanskje gir assosiasjoner til den arten. (jeg skrev jo at det ene familiemedlemmet var flyvende, og til de som måtte være i tvil: fuglehunder flyr ikke...)

Jeg snakker om undulaten vår. Vi har en tendens til å gi dem alt annet enn fuglenavn, på en måte...den første vi hadde het Erik, neste het Snoopy, og nå da altså Pluto. Navnet skjemmer ingen, sies det...

Han er også ganske selskapssyk, men tåler fint å stå noen dager uten at vi er der. Planen var at han skulle stå hjemme, med tilsyn ca annenhver dag, slik at han fikk friskt vann, men i dag kom en venninne av jentungen og sa at hun kunne passe han, så da ble det det, i hvert fall frem til mandag.

Alt løser seg for snille jenter.

Så med dyrene godt plassert, så kunne vi omsider sette nesa mot hytta. Fin tur oppover, og det er utrolig deilig å være her. Sitter med full fyr på peisen, en iskald Dahls, strikkingen i ene handa og pc`n i den andre. Detta er ferie. (jadda, jeg vet...pc med på tur...)

Jeg gjorde forresten en stor oppdagelse da jeg kom hit i dag... Det var her skrivekløa lå. Jeg hadde nok glemt den sist vi var her. Men denne gangen skal jeg ta den med hjem igjen.

Hasta la vista, so long.

Tiden går...

...og skrivekløa forblir borte. Kanskje et tegn på at det ikke er stort som skjer i en carreraverden?

Vel, tiden går, og jeg begynner for alvor å kjenne at jeg er lysten på vår nå. Det er ikke mye som tyder på vår ennå, men noen små tegn er det jo. Mildere vær, og noen hestehov som titter frem her og der. Men her hvor vi bor, er det ennå masse snø. Digre hauger etter vinterens brøyting. Så jeg er ikke videre optimist. Ennå...

Om noen dager begynner påskeferien. Det ser vi frem til. Først skal vi en liten tur på hytta, og så blir det togtur på meg og avleggerne, når far i huset stikker avgårde på jobb igjen.

Jeg ser fremt il noen dager borte fra hverdagen nå. Selv om jeg stort sett bare går her hjemme og ikke gjør stort. Det er noe eget med tur uansett.

Så får vi se da, når høytiden er et tilbakelagt kapittel, og vi er hjemme igjen; kanskje både våren og skrivekløa har kommet tilbake igjen. Time will show.

Ha en fortreffelig påske!!