Disse barna...

Ja, da var en langhelg på hytta tilbakelagt. Noe som ble en fin tur, for både store og små.

Vi ankom residensen på torsdag kveld, og fredagen ble en dag i latskapens navn...ligge lenge, valse rundt i joggedressen og bare gjøre ingenting. Herlig!

Ungene tok seg en tur ut for å leke i snøen. Det gikk vel ca ti minutter før verandadøra gikk opp, og et stk mini sto og ulte "maaaaammmmmaaa...hjælp mæ, æ frys på fotan..."

Han hadde satt seg fast i snøen, og i stedet for å rope på hjelp fra der han satt, eller be søstera hente oss, så hadde han fått føttene ut av støvlene, og gått opp i bare sokkeleseten.

Resultat 1: kliss våte og iskalde føtter, samt to støvler som var fulle av snø.
Resultat 2: Ikke mer utetid den dagen...

Men men, unger er fleksible, så de fant da noe å gjøre inne også. Inkludert å krangle med hverandre. Lenge leve søskenkjærligheten.

Fredag ettermiddag så kom besteforeldrene, og påskeferien ble slik den skal være.

Lørdag våknet vi til en knallblå himmel og mange varmegrader. Faktisk så så vi ikke en eneste sky på himmelen den dagen, og gradestokken krøp opp til over ti grader. Ikke verst til å være langt oppe i fjellheimen.

Avgjørelsen om å stikke bort i slalombakken ble fort tatt. Storesøster var iverig, og lillebror ivrig fordi at hun var ivrig. Noen som sa lettpåvirkelig??

Vel, som sagt så gjort. Hele gjengen dro bortover, med matpakker, saft, kakao og kvikklunch i sekken. Pappa og to håpefulle leier utstyr, mens mor sjøl og svigers benker seg til på en godt egnet plass ved bakken. Nå skal sola nyyytes.

Storesøster gyver løs på bakken med stort mot, og hun overbeviser. Det skal ikke mange turene til før vi sitter og måper av det vi ser. Hun durer ned bakkene som hun aldri har gjort annet. Ikke verst med tanke på at hun ikke har prøvd dette mange ganger før!

Verre går det med lillebror...

Han kommer seg på heisen og opp til toppen av bakken, men da er det også bråstopp...

Han hopper av heisen litt for tidlig, og får litt problemer, og nedturen går ikke heeelt som forventet, så det hele ender med en sur og såret pjokk som aldri mer skal prøve slalom. ALDRI...

Vi leverer inn utstyret, og konkluderer med at dette var for tidlig for han. Han er jo riktignok 7 år, og vi ser jo unger på 4 år som suser ned bakken i turbofart, så det er jo ikke tidlig. Men det er tidlig for HAN...

Han på sin side finner stor moro i å suse ned en bakke på langrennski, og dagen ser ut til å bli vellykket alikevel, til tross for en heller mislykket debut i bakken for minstemann i familien.

Helt til far og storesøster skal ta siste turen...

Da setter minstesirenen i gang... Æ Å VIL PRØV SLAOM!!

Mors tapre forsøk på å forklare at nå er det for sent, og at han faktisk tok et valg noen timer tidligere, avvises glatt med "JAMMEN, Æ ANGRE MÆ" *BUHUUU*

Han uler verre enn en solid storm på fjellet, og han er utrøstelig, men mor er bestemt; han får stå for det han valgte, pluss at klokka taler sitt eget språk. Bakken stenger snart. Men mor har vondt av gutten, for hun ser jo på han at han så gjerne vil...

Tåreflommen gir seg etterhvert, og vi drar hjem til hytta i en helhetlig enighet om at dagen hadde vært flott!

Søndagen kommer, og vi skal på ny avgårde i bakken. Og denne dagen så starter kaoset FØR vi drar...

Minstemann vil så absolutt ikke være med. No way, liksom...

Men alle andre vil, og vi drar han med. Mor med vondt hjerte, for hun liker ikke tvang, og hun ser ikke for seg en dag med en grinete gutt borti der. Men vi har fluktmuligheten klar: vi kjører to biler bort, så om det blir for ille så kan jeg ta han med og kjøre opp til hytta.

Vi, som da er oss fire pluss sigerfar, kommer oss bort, og storesøster og pappa går og leier utstyr. Vi andre tre finner en sitteplass og benker oss ned. Minstemann er SUUUR, og livet er kort og godt bare rævva. Det er tårer og surmuling, noe både mor og bestefar tappert prøver å ignorere, men det koker under overflaten...

Æ vil hjæm, når ska vi kjør, etc, er det det går på. SNART, er svaret mitt.

Men så, plutselig, som lyn fra klar himmel: "mamma, æ vil kjør slalom"

Det kommer litt ydmykt, men også veldig bestemt. Jeg ser gutten har fått mildheten tilbake i øynene, og jeg ser den gode, snille og bestemte gutten min igjen.

Pappa`m på sin side er betenkt. Dette blir reprise på i går. Jeg sender han og storesøster en runde til, mens jeg tar en prat med gutten, og her lar jeg nok all fornuftig pedagogikk ryke og reise...

Jeg forteller han at nå blir det ikke aktuelt at vi skal leie dyrt utstyr til han for at han skal ta EN tur, og så miste motet fullstendig fordi at han oppdager at han ikke er verdensmester alikevel. Og gutten lover...

Når pappa er på plass igjen så går vi ned for å leie utstyr. Jeg er optimist, for gutten har et bestemt uttrykk i øynene. De andre er skeptiske, men utstyret blir leid, og gutten setter seg på heisen med et mål for øyet: dette skal jeg klare...

Og gutten overbeviser!! Det blir mange turer, og det til tross for knall og fall; både i heisen og i bakken. Han reiser seg opp og kjører videre, og lar seg ikke stoppe av noen ting.

Vi som ser på heier og roper når de passerer oss, og pappa virker en smule overrasket over at dette faktisk går så det suser. Gutten overrasker alle, inkludert seg selv.

Når vi ankom hytta igjen, så klarte jeg ikke dy meg... jeg måtte bare si til han: Enn om vi hadde blitt her hele dagen da, mens de andre var i bakken?? Jeg får bare et snøft tilbake...

Vi gjorde klokt i å dra han med ut i dag, og jeg tror jeg gjorde klokt i min heller upedagogiske tale til gutten da han ville kjøre slalom. Han trenger et kraftig spark bak, den gutten der. Han vet jo ikke sitt eget beste...

Jeg ser to helt klare ting etter denne helga, hva slaom angår, og det er:

1: vi har to kjempeflinke barn, som virkelig kan, når de bare vil. Eller; de kan, når VI bare vil.

2: Vi må legge inn noen tusen ekstra i neste års budsjett, for nå blir det slaom på hele gjengen.

Unger er og forblir herlige!!