mandag 13. april 2009

Påskeslutt

Det er søndags kveld, eller natt til mandag, om man vil, eller natt til 2. påskedag om man enda mer vil...

Jeg sitter hjemme i sofaen, og kan ennå høre togets *ka-dunk-a-dunk-ka-dunk-a-dunk* i hodet mitt, og føler bevegelsene fra toget i kroppen ennå. Sjøsyke i skinneformat, kanskje?

5,5 timer i et relativt fullt tog er tilbakelagt, og tro meg: det er en sann fornøyelse å komme hjem, spesielt etter en togtur med varm, klam og stillestående luft. (hjelper nok ikke på at man er nedsyltet av forkjølelse heller...)

Jeg og ungene har tilbrakt noen aldeles flott dager nordpå, hos min mor og far. Nordpå kan jo bety så mangt, og i denne sammenheng så var det ikke så langt nord, men vi har vært i byen som de påstår ligger midt på, og som så flott og majestetisk blir voktet av syv søstre.

Det er vel egentlig feil å si at vi har vært i byen, for vi har vært litt lengre ute i fjorden, på min mors føde- og barndoms-sted, og mitt for evige paradis. Stedet hvor jeg finner roen og freden. Stedet som betyr så ufattelig mye for meg.

Turen startet sist tirsdag. Da sto hele familien opp før hanen i det hele tatt hadde vurdert å gale, og i løpet av et kvarter så var det to drosjer på adressen, for å føre oss til to forskjellige destinasjoner... Husets mannlige voksne til flyplassen og videre på jobb, og vi tre resterende ned til jernbanestasjonen for å reise videre med nordgående dagtog.

Å si at det var en livlig gjeng som gikk ombord i toget da er en mild overdrivelse, men vi fikk jaget Jon Blund avgårde i en annen retning, og vi fikk en fin tur nordover.

Vi var så heldige at toget var av den gode gamle røde typen, så turen ble en fornøyelse, siden disse er mer komfortable enn de nyere togene, og inneholder en egen vogn med mat, og ikke minst kaffe...

Termoskaffe og automatkaffe er og forblir pyton, bare så det er sagt...

Men nok togsnakk...

Vi ankom bestemmelsestdet i rett tid på tirsdag, og ble møtt av min mor på stasjonen. Et utrolig godt møte, siden det var en ny mamma som møtte oss. Hun har, etter et år i smertehelvete, omsider fått byttet ut et kranglete hofteledd, og tro meg...en dame som har både parkinson og benskjørhet å dra på, kan bli ti år yngre av en slik operasjon. Det var rett og slett en sann fornøyelse å se henne!! Sprek, i den grad en parkinsonrammet kan være sprek, og med et ansiktsuttrykk som virkelig viste at smerter var borte. Rett og slett en fornøyelse å se!!

Etter å ha spist middag hjemme hos henne inne i byen, så kjørte vi ut til sommerhuset deres. Stedet hvor mitt hjerte virkelig kommer til sn rett, og stedet hvor jeg finner all ro.

Jeg kan vanskelig beskrive hvordan det er, men det er noe eget ved det stedet. Der har jeg tilbrakt mang en sommer i oppveksten. Da hos min mormor, og nå de senere år hos mine foreldre. Jeg føler meg så hjemme der, i feriesammenheng, og jeg kan garantere at jeg kommer til å ofre mye for at det stedet skal fortsette å være i min disposisjon også i fremtiden, etter at mine foreldre er borte. (måtte det bli lenge lenge til...)

Vi har tilbrakt noen praktfulle påskedager der. Vi har gjort mye og absolutt ikke en dritt. Er vel det som kalles ferie?? Vi har tilbrakt timer i solveggen, gått turer, vært i fjæra, snakket hull i hodet på hverandre, og ikke minst spist mengder av god mat. (jeg trener et kokkekurs, samt en jeger og fisker som kan fylle huset med naturens indigrienser...)

Fjæra ja...mitt ferieparadis ligger et steinkast fra sjøen, med eget svaberg, brygge og det som hører til. Og selvfølgelig må man ned dit når man er der oppe.

Hva er vel mer spennende enn å løfte på steiner som er belagt med blåskjell og tang, for å se hva som er under der??

Og vi fikk da valuta for strevet. I forma av ufattelige mengder av tanglopper, samt krabber og sjøstjerner i ymse størrelser og fysisk. Joda; sjødyr dør de også, og en sjøstjerne med en arm, eller en krabbe med en fot, eller hva det nå enn kalles, er døde...

Noen miniåler fant vi også. Og spør nå endelig ikke en landkrabbe som meg om hva det var for noe... De var ca 10 cm lange, lyse brune og med svarte flekker. Om det var yngel eller en miniålart, det vites ikke. Men flotte; det var de. Og utrolig sleipe...

Jeg har i grunn aldri vært særlig glad i å ta i slike skapninger. Hverken fisk, krabber eller andre småkryp, så om det var morsinnstinktet om å ikke vise ungene at man ikke liker det, eller om det var noen års erfaring med akvarie, det vites ikke. Jeg plukket i hvert fall både krabber og ål som om det var heeelt dagligdags, til ungenes store fryd.

Dvs; fryd og fryd...

Prøv å løft opp en liten krabbe, og vift med den foran en 11 åring, uten at hun er forberedt, og du får høre sannheten om deg selv...

"MAMMA...DI KJÆRRING"

I går var jeg og eldstesnupp ute på tur med mine foreldres firbente venn, og da fikk vi en naturopplevelse av de skjeldne. For vår del i hvert fall...

Vi var kommet opp på en bor, da vi plutselig ble obs på en stor fugl som kom i mot oss. En stor og majestetisk havørn...

Jeg skal ikke begi meg ut på å anslå avstand i meter her, men med en veibredde i vannrett mål, og en høyspentsmast i loddrett mål, så er vi inne på noe. Jeg har vel, med ett unntak, aldri vært så nær en ørn før, og det var et flott skue, både for meg og jentungen. (fikk dessverre ikke tatt bilde, da jeg i det øyeblikket sto og pratet i mobilen, som da også var det eneste kameraet jeg hadde for hånden...)

(Apropo bilder, så kommer jeg til å legge ut noen bilder i bildebloggen min i morgen. Akkurat nå så skal jeg bare avslutte skrivekløa for denne gang, og komme meg i seng. Håper forkjølelsen kjennes ut til å være på retur i morgen...)

Vi har hatt en aldeles flott påske, selv om den ble noe annerledes enn vi er vant til. Er jo første året på gud vet hvor lenge, at far i huset er borte, og fjellet ikke er hovedmålet for høytiden. Men det ble uansett en påske vi vil huske, med en tur til folk vi virkelig setter stor pris på, og på et sted vi virkelig elsker.

jeg ser allerede frem til neste tur opp dit!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar