fredag 10. juli 2009

Det første møtet med den store verden...







På denne tiden av året så er det full aktivitet innene dyreverden. Nye avkom har sett dagens lys, og mange små skal møte små og store utfordringer ute i den store verden.

Noen er klare for å møte verden fra første sekund, mens andre ligger godt skjult en periode før de våger seg ut. Deriblant fuglene...

På hytta til mine foreldre så hadde et fluesnapperpar inntatt en fuglekasse som henger rett utom verandaen, og denne kassen fikk masse oppmerksomhet fra oss når vi var der.

Hele dagen så vi foreldrene fly frem og tilbake med mat til de små som tydeligvis var der inne. De kom med nebbet fulle av insekter, og det var ikke få turene de tok. Helt klar en tilnærmet umettelig gjeng som holdt til der inne.

De første dagene hørte vi tynne pip oppe i kassen når foreldrene kom, men etterhvert så ble pipene sterkere, og jeg var spent på om vi kanskje var så heldige at vi fikk se en unge eller to i løpet av oppholdet vårt. Dette tvilte min far på, da fuglene neppe tillot ungene å komme ut på dagtid med tilskuere. Noe jeg jo godt kunne forstå...

Jeg mener...jeg hadde nok heller ikke sluppet ut mine barn for første gang med en drøss store skumle vesen rett utenfor, og på toppev av alt en spinnvill hund. Nei; jeg ville nok valgt et roligere tidspunkt, for ungenes del...


Her kommer faren med en åme i munnen.



Og mora med endel insekt av ukjent art.



Så kommer dagen hvor vårt opphold er over. Klokka er tidlig morgen, og vi er nesten klare for avgang. Vi tar en tur ut på verandaen for å ta en kopp kaffe, og der sitter vi; jeg og mine foreldre, samt hunden, og overraskelsen er stor da vi ser et lite knøtt stikke hodet ut av fuglekassen.

Han sitter der lenge, for så å forsvinne inn i kassen igjen. Han var nok veldig obs på oss. Men så kommer han opp igjen. Sitter der i åpningen og ser seg rundt, mens foreldrene sitter oppe i treet og roper på han.

Vi er spente på om han vil slå ut vingene, men vi tviler. Vi er jo der...

Men plutselig så fyker han ut...tar noen forvirrede runder før han forsvinner mellom bladene i treet. Han fant seg en landingsplass.

I kasseåpningen dukker et nytt hode opp. Ny nøling, og vips; en til er ute og fosvinner i treet.

Nr tre kommer også like etter. Den er ikke like heldig med landingen som de to første, og han hanvner i en blomsterkasse under et vindu. Der blir han sittende en stund, lettere forvirret mellom stermorsblomstene, før han våger å gi seg i kast med sin andre flyvetur, og en vellykket landing i treet er et faktum.

Så blir det stille, og vi regner med at det kun var disse tre små. Jeg banner nå i mitt stille sinn for at jeg ikke hadde hentet kameraet. Dette hadde jo vært noe å festet til en film...

Så drar mamma og pappa. Visom er igjen pakker i vår bil, og er klare for avgang. Vi skal bare sjekke at alt er i orden, og så låse av.

Jeg skal gå inn verandaveien, og kaster et blikk opp på den tilsynelatende tomme kassen, og jammen er det ikke en unge til som sitter der...

Jeg vinker på mine barn, og sammen står vi der og beundere den lille skapningen i hullet...

Denne tassen nøler veldig. Tør liksom ikke helt å komme ut. Han vipper littfrem og tilbake, og jeg er sikker på at NÅ faller en ut. Men han holder seg der, like nølende. Og plutselig så er han i lufta...


Hmmm...tør jeg dette da??

Og rett etter denne så kommer nok en unge, og denne er IKKE nølende...

Han kommer som ei kule ut av kassa. Sitter ikke i åpningen engang; han fyker bare rett ut. Og den brå starten gikk nok ikke helt etter planen, for etter et par heller hysteriske flaks med vingene, så er det en liten tass som buklander mellom bena på oss tre på verandaen...

Minstemann min er på vei til å ta fuglen opp for å hjelpe han ut, men jeg får heldigvis stoppet han. Menneskelukt på fugleunger er ikke bra...

Men hva gjør vi?

Jeg beslutter at vi bare skal forlate verandaen, og la den lille få klare seg selv. Er en innebygd veranda, men jeg tipper at den vil finne døra og komme seg ut. Jeg håper i hvert fall del.

Men det er minstemann som løser problemet...

Han bøyer seg ned, på god avstand fra fuglen, og rister litt i matta den sitter på, og vips så er fuglen på vingene, og han kan finne sine foreldre og søsken i treet!!

Jeg fikk tatt et par bilder av han før han dro, og for en skjønn liten tass. Lite ante nok han om at vi hadde fått en alle tiders naturopplevelse som vi nok vil huske i lang tid!

Tusen takk lille venn. Håper du overlever ute i denne store verden!!


Hva er dette for et sted da? Jeg ville jo opp i treet...


Liten og nydelig!!

1 kommentar:

  1. Tusen takk for at jeg fikk lese!

    Så koselig!
    Gullet

    SvarSlett