søndag 20. september 2009

Det er imponerende...

Ja, er det ikke imponerende hvordan jeg følger opp denne siden, og hvordan jeg holder det jeg lover...

Jeg snakket jo så fint om bilder og innlegg hver dag, et helt år, men hva skjer? Nada... Sånn er det når man lever i en egen liten boble, og dagene fyker avgårde, uten at noe blir gjort...

Tiltaksløs...

For all del...bildene blir tatt og innleggene skrevet. Problemet er bare den enorme kommunikasjonssvikten mellom hjernen og fingrene. Ting kommer ikke ut fra hjernen, og dermed aldri ut på trykk.

Kanskje det er alderen?

Alder ja...det er et hot tema for meg for tiden, nok en gang i hodet mitt...

Vi snakker kun dager nå, egentlig, til jeg når en ny milepæl. Et nytt rundt tall nærmer seg faretruende fort, og jeg gruer meg...

Man snakker om 30 årskrisa. Den merket jeg ikke noe til. Men nå...jeg er i dyp fortvilelse... jeg er jo GAMMEL, og livet er over. Punktum.
(jeg blir 29 altså. I år også...)

Det er høst nå. Det kan ikke benektes lengre. Det grønne i naturen gulner, og snart ser vi løvet falle til bakken, og trærne står nakne og avkledde igjen. På himmelen ser man jevnlig ploger med gås som er på tur til varmere strøk. Været er ustabilt, og man føler at nattefrosten puster en i nakken.

Egentlig liker jeg denne årstiden. Den er vakker. Men samtidig så er den full av tanker og minner. Man blir litt dradd i mellom det gode og det vonde.

Jeg har to mål for denne høsten. Et som jeg må si høyt, og et som jeg holder kjeft om...

Jeg skal begynne å gå turer igjen. t i skog og mark, mens det ennå er bart. Bort med latskapen og redselen for å gå i marka alene. Nå skal det trimmes!! (såh...da var det sagt, så nå forventer alle at jeg skal fortelle om hvor langt jeg har gått. Jeg begynner på...skal vi se...tirsdag. *deal* )

Det andre er noe jeg lenge har tenkt på, men ikke innhentet motivasjon til. Men nå skal jeg seriøst prøve. Problemet er bare at dette må jeg gjøre alene. Jeg kan ikke ha noe press, men samtidig kunne jeg trengt motivasjonen ved å la noen vite. Men nei...det går ikke. Men jeg skal prøve, og jeg har ambisjoner om å klare.

Før jul, tror jeg er en grei ting å si.

Men nå er klokka mange, og senga står og roper. I morgen venter en ny dag, med kanskje svømmehall og kos med ungene. De må få det, før pappsen forlater oss for noen uker igjen.

Og så skal vi ha biff til middag. Gleder meg!!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar