Snart desember...

ja, så står desember foran oss, og den gode adventstiden er i gang. tenk, i morgen er det første søndag i advent! Bare 4 uker igjen til jul, pluss noen dager ekstra. Jeg kjenner jeg gleder meg.

Egentlig så burde jeg vært stresset, for jeg er ikke kommet i gang med juleforberedelser i det hele tatt. Ikke en gave er kjøpt inn. De er faktisk ikke tenkt på og planlagt en gang. Men so what? Jeg har da et hav av tid, og ting ordner seg for snille jenter. Blir nok jul i år også.

Men jeg er i rute til advent da. Ikke at jeg gjør så veldig mye til det, men litt er det jo...

Julegardinene på kjøkkenet må opp, og de kom opp i dag. Og jeg fant frem adventsduken til kjøkkenbordet, og adventstaken og de lilla lysene. Julestjernene er på plass i to vinduer, og et annet julelys i et tredje vindu. Og i morgen skal jeg på nissejakt... Har et flott nissepar som bare må frem til advent. De er så fine, så jeg synes det blir for lite tid å ha dem fremme kun i jula.

Jeg tror de står inne på et av kryploftene oppe, så da finner jeg dem nok i morgen. Jeg _håper_ de står de... *kronisk uryddig*

Jeg ser virkelig frem til jula i år. Rart i grunn, siden jeg vet at det blir en annerledes jul i år. Mannen i huset blir ikke hjemme, og det er RART... Jeg vet jo at det må bli sånn noen år, pga jobben hans, men etter mange år med han hjemme, så kjenner jeg veldig på dette at det blir rart. Jula er vel en tid hvor man føler på sånt.

Nå hadde vi, eller jeg rettere sagt, delvis planlagt at jeg skulle ta med ungene og stikke til mine foreldre i jula. Det ville i såfall si at det ble et minimum av forberedelser her hjemme, men lite pynt og det som er, for da ville vi blitt borte gjennom hele høytiden.

Tanken på det har føltes litt vemodig, og da ungene ytret ønske om å være her hjemme for å feire _vår_ jul, så var jeg med på det. Mindre stress, tross alt. Så liksom for meg dette med å pakke ned gaver og alt, og sette oss på toget og reise avgårde. For ikke å snakke om når alle gavene skulle pakkes sammen igjen for å reise hjem... Jeg har fortsatt bare to hender, så jeg så for meg at det kunne bli et Problem...

Men, nå blir vi hjemme, og det skal bli godt. Vi blir ikke alene selve julaften, så ensomme blir vi nok ikke. Jeg MÅ ha folk rundt oss på den dagen. Det er et must.

Jeg satt og skummet gjennom noen blogger her nå i kveld. Type fjortisblogger, som egentlig ikke interesserte meg overhodet. Men for all del...underholdende er det, pluss at det bringer frem minner om svunne tider; den gangen jeg var ung (og dum).

Men, i den ene jeg var innom, så etterlyste skribenten at folk la igjen en kommentar eller to, og det fikk meg også til å tenke litt...

Det er jo ikke kommentarer å se her i det hele tatt. Nesten. (takk til dere som skriver) Jeg føler liksom at jeg skriver til ingen andre enn meg selv...

Ikke at det er så veldig mye fornuftig jeg lirer av meg her, men det hadde vært koselig om dere få som er innom la igjen en liten kommentar. Bare et hint om at det faktisk er folk som leser.

Jeg har forresten tatt en avgjørelse for livet mitt nå...

Eller, en avgjørelse er vel kanskje å ta hardt i, for jeg vet at det er langt fra tanke til gjerning i mange tilfeller, men i _tankene_ så har jeg tatt en avgjørelse... JEG SKAL TA EN ELLER ANNEN UTDANNELSE...!!

Ja, du leste riktig...en utdannelse.

Det slo ned i meg som en bombe her om dagen... Ja, jeg er 40 år. Gammel og totalt ubrukelig til det meste. Men...jeg har ennå 27 yrkesaktive år foran meg... Problemet er bare at jeg ikke har et yrke. Jeg har ingen jobb, og jeg har ingen utdannelse. Udannet, pleier jeg å si.

Men det skal jeg gjøre noe med nå. Vi, dvs mannen, har råd til det, og selv om det innebærer at jeg må krype til han og be om penger til å ta utdannelsen, så skal jeg gjøre det. På sikt håper jeg det vil lønne seg. Om ikke annet at det bare får meg ut av huset litt. Man blir stallstått av å gå hjemme alene og diskutere med seg selv og fiskene i akvariet... (beleve me...de er teite når det kommer til dette med å diskutere...de svimer bare rundt som før, og er desperate på å få mat...)

Så nå skal jeg finne ut hva jeg skal bli. (Er vel på tide, for jeg er vel å anse som stor nå...) Valgmulighetene er vel begrenset, med mindre jeg vil sette meg på skolebenken i ti år fremover, men jeg skal da vel finne på noe. Må jo være noe der ute som ikke tar et hav av tid, og som passer meg. Sant?

Ha en flott adventstid, folkens!