Kalenderen viser juni. Det er sommer!! Ja, i følge kalenderen... Tar man en titt ut, eller om man er enda tøffere; går en tur ut, så oppdager man at selv kalendere kan ta feil... Jeg mener; 7-8 grader, vind og regn, vitner lite om sommer. Heller en gufsete høst på sitt beste.
Men man får jo leve i håpet om at ting blir bedre, og inntil da får man bare leve etter ordene "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær". (og det dårlige humøret slikt vær fører med seg, det velger jeg å la forbli et unevnt tema...(knurr og bjeff))
Vel, vi er inne i Juni ja, og sommerferien nærmer seg med stormskritt. Om to uker så er ungene ferdige med skolen. De ser frem til det. lange og late dager lokker, uten lekser og mas. Selv mor, som da er temmelig hjemmeværende, gleder seg til det. Slippe å stå opp før hanen fiser...det ER deilig!
Forrige søndag var en merkedag i livet mitt!! Jeg og mannen kunne feire vår aller aller første bryllupsdag. Tenk det!! Jeg som aldri trodde jeg kom til å bli gift, men det ble jeg, og nå er det jammen et helt år siden den store dagen! det har gått så fort.
Jeg var vel forberedt på at det ikke ble noen feiring på selve dagen. Mannen er ute på jobb, og en slik dag feirer man ikke med andre. det er VÅR dag. Jeg forventet ikke noe annet enn at vi gratulerte hverandre på telefon den dagen. Enkelt og greit.
Men, på lørdags ettermiddag så satt jeg ute på verandaen (ja, det var finvær), og en fremmed bil kommer kjørende og rygger seg inn i gårdsplassen vår. jeg så vel i grunn på kjørestilen at han faktisk skulle til oss, så jeg strakte hals for å se over rekkverket, og var gruelig nysgjerrig. Ikke ofte det kommer folk hit at all, og enda skjeldnere fremmede...
Og ut kommer en fremmed mann, som går bak i bilen og henter noe. Jeg så jo hva han hentet, og hjertet mitt hoppet over noen slag... Det var en stor blomsterbukett, og jeg forsto plutselig hva som skjedde... Mannen min hadde bestilt blomster til meg!! Han hadde tatt seg tid til det, selv om han satt der ute, travelt opptatt på jobb... Snille mannen!!
Jeg gikk og åpnet og tok i mot, og da jeg så buketten, og ikke minst kortet, så kom tårene. Det var bare så flott!! (mor måtte forklare ungene at det går an å gråte av glede også...)
Jeg kan med hånden på hjertet si at dette var den flotteste og mest overraskende buketten jeg noensinne har fått!!
Se og nyt:
Så nydelig den var! :)
SvarSlettJeg eier jo ikke et tradisjonelt romantisk bein i kroppen, men må si at jeg ble også innmari rørt da en felles kompis av meg og L dukket opp med blomsterbukett på morsdagen nå sist.
Flinke mennene! :)
PS! Du fikk gratulasjons-sms'n min på bryllupsdagen, håper jeg?
Kjære heksa mi...selvfølgelig fikk jeg den, og nå ble jeg en smule flau her...trodde da jeg svarte og takket for den, men surrete som jeg er, så glemte jeg vel det...
SvarSlettTusen takk i hvertfall *klem*