Jeg måtte ut i formiddag for å kjøpe inn de siste kalendergavene. Sent ute, som vanlig...
På min runde, så tenkte jeg med grøss og gru på den jobben som ventet hjemme: pakke inn 48 smågaver... (noen som sa sent ute?)
Dette er noe jeg virkelig hater... Det er en ting å pakke inn gaver, men her snakker vi om småting, og som det må festes et bånd i, for å henge opp på kalenderen. Som sagt: i hate it...
Men så slår det et innfall ned i nøtta på meg...poser...POSER...DET er tingen.
Fyker innom Nille, men nei. De var små og ikke slik jeg mente. Posene altså.
Nytt innfall smeller inn. Jeg kjøper STOFF... (og det er her noen burde ha stoppet meg...)
Vel, jeg raser bort til nærmeste stoffbutikk (takket være drift på alle hjul, så fikk jeg til å rase også, på glatta. Brom-brom), og ut kommer jeg med halvannen meter rødt stoff, og halvannen meter grønt stoff. (Det er da det begynner å demre for meg hva jeg har begitt meg ut på, men skitt au...kjør på.)
Vel hjemme så inntas stuegulvet med innkjøpt stoff, og det klippes opp i 24 stykker av hver farge. (det er nå jeg virkelig SER hva jeg har begitt meg ut på..48 tøystykker ligger på gulvet og LER mot meg...)
Frem med symaskinen, og det første stykket blir en prøveklut. Og tro det eller ei; resultatet ble da slettes ikke så ille.
De neste timene, kun avbrutt av middag, går med på å sy, og endelig: 48 poser ligger foran meg. Ungene hjalp til. Minstemann klippet vekk trådender etter sying, og storesnupp satt og tredde i snorer.
Jeg hadde bommet totalt på mengde snorer, så jeg har fått opp bare halvparten av gavene nå i kveld. (10 meter måtte da være evig nok... NOT...) Jaja, resten får jeg ta i morgen.
Begynner å bli en tradisjon dette at kalenderen aldri er 100% ferdig til den 1. desember. Men neste år, da SKAL jeg klare det. Jeg SKAL.
(bilde kommer sikkert i morgen, når alle pakkene er på plass)
På min runde, så tenkte jeg med grøss og gru på den jobben som ventet hjemme: pakke inn 48 smågaver... (noen som sa sent ute?)
Dette er noe jeg virkelig hater... Det er en ting å pakke inn gaver, men her snakker vi om småting, og som det må festes et bånd i, for å henge opp på kalenderen. Som sagt: i hate it...
Men så slår det et innfall ned i nøtta på meg...poser...POSER...DET er tingen.
Fyker innom Nille, men nei. De var små og ikke slik jeg mente. Posene altså.
Nytt innfall smeller inn. Jeg kjøper STOFF... (og det er her noen burde ha stoppet meg...)
Vel, jeg raser bort til nærmeste stoffbutikk (takket være drift på alle hjul, så fikk jeg til å rase også, på glatta. Brom-brom), og ut kommer jeg med halvannen meter rødt stoff, og halvannen meter grønt stoff. (Det er da det begynner å demre for meg hva jeg har begitt meg ut på, men skitt au...kjør på.)
Vel hjemme så inntas stuegulvet med innkjøpt stoff, og det klippes opp i 24 stykker av hver farge. (det er nå jeg virkelig SER hva jeg har begitt meg ut på..48 tøystykker ligger på gulvet og LER mot meg...)
Frem med symaskinen, og det første stykket blir en prøveklut. Og tro det eller ei; resultatet ble da slettes ikke så ille.
De neste timene, kun avbrutt av middag, går med på å sy, og endelig: 48 poser ligger foran meg. Ungene hjalp til. Minstemann klippet vekk trådender etter sying, og storesnupp satt og tredde i snorer.
Jeg hadde bommet totalt på mengde snorer, så jeg har fått opp bare halvparten av gavene nå i kveld. (10 meter måtte da være evig nok... NOT...) Jaja, resten får jeg ta i morgen.
Begynner å bli en tradisjon dette at kalenderen aldri er 100% ferdig til den 1. desember. Men neste år, da SKAL jeg klare det. Jeg SKAL.
(bilde kommer sikkert i morgen, når alle pakkene er på plass)
*Knegg* Syns jeg ser deg. Men fordelen er jo selvsagt at selvgjort er velgjort, du har laget en gjenbrukskalender og tenkt på miljøet, barna har hjulpet til og sett at ingenting gjør seg sjøl osv osv. Sikkert nyttig lærdom for mange! ;-) Trøsta er jo at du nå er ferdig med selve kalenderen en god stund framover og slipper all innpakkinga! :D
SvarSlett