Jul i stua

Ja, så var julaften et tilbakelagt kapittel for i år også. Vi har lagt en hektisk måned bak oss, og romjulsfreden senker seg. Det er utrolig deilig.

Men, når det er sagt...jeg har ikke stresset noe av betydning i år. Alt har gått rolig for seg, og alt kom i boks alikevel. Julebakst på lillejulaften riktignok, men det har ikke noe med stress å gjøre...det kan nok heller tilføres kontoen for udugelig latskap...

Som temmelig hjemmeværende, så har jeg virkelig kost meg med juleforberedelsene i år. Jeg har ryddet hus (så langt det lar seg gjøre...), vasket og styrt, og jeg har kost meg på de utallige shoppingturene for å skaffe julegaver. Jeg har funnet gaver jeg mener faller i smak hos mottaker, og det føles godt.

Ja, for det å gi gaver betyr mye for meg, og i den forbindelse så har jeg etpar
punkt som både provoserer meg og gjør meg litt trist...

For hvilken fjøsnisse er det egentlig som har bestemt at jula er barnas dag?? Alt skal dreie seg om barna, og gaver skal fokuseres rundt barna. I følge enkelte så virker set som at vi voksne bare skal ha en vanlig dag på julaften...

Misforstå meg rett altså...selvfølgelig skal mye av det dreie seg om barna, for det er jo tross alt de som går der og er superspente, og som kanpt vet hvilken fot de skal stå på, frem til vi åpner pakkene. Og like selvfølgelig legger man litt ekstra i gavene til de små. Men jula dreier seg da om så mye mye mer enn gavene...

Jula er for meg en fredens tid, og julaften er dag hvor jeg helst ser at vi er mange sammen. Hele familien er hjertelig velkommne hit. Jo fler jo bedre, og da slettes ikke bare barna. Jeg koker middag til alle, og jeg ønsker at alle skal slappe av og finne denne ene dagen i året spesiell. Og jeg vil at alle skal kjenne kriblingen i magen når de ser haugen med gaver under treet, og tenke på at det nok er noe der til dem også.

Og fra oss så er det noe til alle...

For meg så er det å kjøpe julegaver en handling jeg ikke gjør fordi jeg _må_, eller blir _presset_ til det. Julegaver kjøper jeg fordi jeg _ønsker_ det, og fordi jeg liker å gi en liten ting til de jeg setter pris på, og da totalt uavhengig av alder og relasjon...
Jeg kjøper til de jeg er glad i, enkelt og greit, for å vise at jeg er glad i dem.

Og her kommer tristheten min inn...jeg har flere venner jeg så veldig gjerne skulle kjøpt gave til, fordi jeg setter så utrolig stor pris på dem, men siden jeg vet at de har kuttet ut venner selv, så gjør jeg det også. Ikke fordi jeg må ha noe i retur, for det driter jeg egentlig i, men fordi at jeg føler at jeg skaper et press...vet jo hvordan det er når noen man selv ikke har kjøpt til kommer med gave...

Så på vennefronten har jeg motvillig gått med på å kutte ut, men det gjør meg faktisk litt vondt. Innen familie så har jeg ikke kuttet ut noen, selv om noen har kuttet ut oss. Jeg kjøper til alle voksne, både søsken og deres barn. Er mange som reagerer på at jeg fortsatt kjøper til voksne nevøer og nieser, men for pokker...jeg er da like glade i dem, og like mye tante til dem, selv om de forlengst har passert 20 år. Å skulle skille på nevøen på 25 og niesa på 2, er for meg helt uaktuelt, og de får de bare leve med.

Et av argumentene mot dette såklate gavestyret, er penger, men hallo...trenger man svi av så fordømt mye på hver enkelt da? Når jeg handler gaver, så ser jeg ikke på pris, ikke nedover i hvert fall. man kan finne mye betydningsfullt for en rimelig penge, om man bare vil...

Ha en fortsatt god jul folkens!