Så var den her da...

ja, jula... Den kom sannelig i år også.

Og som alle tidligere år...den kommer brått. Selv om man VET at den kommer...

Jeg trodde jeg hadde alt på plass her. I rute, for en gangs skyld. Men, det var helt til i går, da storesnupp plutselig spør: Du mamma, har du kjøpt gave til oldemor og oldefar?

Øøøøh...nei...de har vi glemt.

Men ok, det var ikke så ille. Polet er en fin plass for dem, og siden jeg allikevel måtte til byen i dag for å hente meg nye øyne, eller linser om du vil, så kunne vi jo slå to fluer i en smekk.

Og til byen dro vi, godt forberedt på både parkerings- og polkaos. Men jaggu...jeg fant parkering med en gang. Og det en lukeparkering som selv JEG greide å parkere i. Ikke verst. (Jeg skal lære med å bruke den autoparkeringsgreia som er på bilen altså... Tenk det da; bilen kan parkere nesten helt på egenhånd... Jeg trenger bare styre gass og brems. men tør jeg stole på bilen?? Nei... *pyse* )

Og enda mer overraskende...: på polet var det bare å hente det jeg skulle ha, og gå direkte i kassa. Nesten så jeg måtte se på kalenderen, for å være sikker på at det er jul i morgen.

Lille julaften har ellers forløpt helt som normalt. Stress fra A til Å, for å bli ferdig. Det skal vaskes og pyntes, juletreet skal opp og det skal pyntes, middagen skal forberedes, gaver skal pakkes, og i det hele tatt.

Men det er slik det skal være, og det er moro. Bortsett fra at mannens fravær denne jula ble betydelig mer merkbart da treet skulle i foten, og julelysene på... men for pokker, jeg er da ikke tapt selv om jeg er manneløs, så både tre og lys kom på plass. Er man sta nok, så får man til det meste.

Vel, nesten da...

jeg møtte på et problem i dag som IKKE var kalkulert med i lille julaftenstresset...

Storesnupp holdt på med noe på badet, og tømte noe vann i badekaret, hvorpå jeg får følgende beskjed: Mamma, vannet renner ikke ned...

Og det samme gjaldt vaskene der ute. Dvs, der forsvant vannet, sakte men sikkert... Innamri bra, og jeg hadde jo tid til dette, liksom...

Hvor er en handyman, eller en rørlegger når en jumfru (!) i nød trenger dem??

Jeg har forsøkt det meste for å få løst f***skapet, men nei... det eneste jeg oppnådde var å bløtlegge hele gulvet på badet (takk til den som oppfant sluket), bli klissvåt selv, brekke meg av gørra som befinner seg i et avløpsrør (det er MYE, og det er HESLIG), irritere meg grønn over ting jeg ikke får til.

Men, siste ord er ikke sagt i den saken. jeg lar ikke et tett avløp seire over meg. Nå nei da. *sta*

Nå er det sent på natta, og julaften er snart et faktum. Jeg gleder meg.

Gleder meg til god mat, godt selskap, og fine gaver. jeg elsker gaver, og i år aner jeg ikke hva noe er. Bortsett fra en, som jeg har en sterk mistanke til. Den som lever får se...

Det eneste som legger en liten skygge over det hele, er det faktum at vi ikke er fulltallig i år. Det er rart. Vi er jo godt forberedt på det, men det er rart allikevel. Men det får vi ta igjen til nyttårshelga, for da er vi samlet igjen, hele familyen.

Ha en skikkelig god jula da, alle dere som leser her inne!!

10 nye meter med bånd gjorde susen, og da ungene kom hjem fra skolen i dag, så hang alle pakkene på plass.

Kreativt stress

Jeg måtte ut i formiddag for å kjøpe inn de siste kalendergavene. Sent ute, som vanlig...

På min runde, så tenkte jeg med grøss og gru på den jobben som ventet hjemme: pakke inn 48 smågaver... (noen som sa sent ute?)
Dette er noe jeg virkelig hater... Det er en ting å pakke inn gaver, men her snakker vi om småting, og som det må festes et bånd i, for å henge opp på kalenderen. Som sagt: i hate it...

Men så slår det et innfall ned i nøtta på meg...poser...POSER...DET er tingen.

Fyker innom Nille, men nei. De var små og ikke slik jeg mente. Posene altså.

Nytt innfall smeller inn. Jeg kjøper STOFF... (og det er her noen burde ha stoppet meg...)

Vel, jeg raser bort til nærmeste stoffbutikk (takket være drift på alle hjul, så fikk jeg til å rase også, på glatta. Brom-brom), og ut kommer jeg med halvannen meter rødt stoff, og halvannen meter grønt stoff. (Det er da det begynner å demre for meg hva jeg har begitt meg ut på, men skitt au...kjør på.)

Vel hjemme så inntas stuegulvet med innkjøpt stoff, og det klippes opp i 24 stykker av hver farge. (det er nå jeg virkelig SER hva jeg har begitt meg ut på..48 tøystykker ligger på gulvet og LER mot meg...)

Frem med symaskinen, og det første stykket blir en prøveklut. Og tro det eller ei; resultatet ble da slettes ikke så ille.

De neste timene, kun avbrutt av middag, går med på å sy, og endelig: 48 poser ligger foran meg. Ungene hjalp til. Minstemann klippet vekk trådender etter sying, og storesnupp satt og tredde i snorer.

Jeg hadde bommet totalt på mengde snorer, så jeg har fått opp bare halvparten av gavene nå i kveld. (10 meter måtte da være evig nok... NOT...) Jaja, resten får jeg ta i morgen.

Begynner å bli en tradisjon dette at kalenderen aldri er 100% ferdig til den 1. desember. Men neste år, da SKAL jeg klare det. Jeg SKAL.

(bilde kommer sikkert i morgen, når alle pakkene er på plass)

Snart desember...

ja, så står desember foran oss, og den gode adventstiden er i gang. tenk, i morgen er det første søndag i advent! Bare 4 uker igjen til jul, pluss noen dager ekstra. Jeg kjenner jeg gleder meg.

Egentlig så burde jeg vært stresset, for jeg er ikke kommet i gang med juleforberedelser i det hele tatt. Ikke en gave er kjøpt inn. De er faktisk ikke tenkt på og planlagt en gang. Men so what? Jeg har da et hav av tid, og ting ordner seg for snille jenter. Blir nok jul i år også.

Men jeg er i rute til advent da. Ikke at jeg gjør så veldig mye til det, men litt er det jo...

Julegardinene på kjøkkenet må opp, og de kom opp i dag. Og jeg fant frem adventsduken til kjøkkenbordet, og adventstaken og de lilla lysene. Julestjernene er på plass i to vinduer, og et annet julelys i et tredje vindu. Og i morgen skal jeg på nissejakt... Har et flott nissepar som bare må frem til advent. De er så fine, så jeg synes det blir for lite tid å ha dem fremme kun i jula.

Jeg tror de står inne på et av kryploftene oppe, så da finner jeg dem nok i morgen. Jeg _håper_ de står de... *kronisk uryddig*

Jeg ser virkelig frem til jula i år. Rart i grunn, siden jeg vet at det blir en annerledes jul i år. Mannen i huset blir ikke hjemme, og det er RART... Jeg vet jo at det må bli sånn noen år, pga jobben hans, men etter mange år med han hjemme, så kjenner jeg veldig på dette at det blir rart. Jula er vel en tid hvor man føler på sånt.

Nå hadde vi, eller jeg rettere sagt, delvis planlagt at jeg skulle ta med ungene og stikke til mine foreldre i jula. Det ville i såfall si at det ble et minimum av forberedelser her hjemme, men lite pynt og det som er, for da ville vi blitt borte gjennom hele høytiden.

Tanken på det har føltes litt vemodig, og da ungene ytret ønske om å være her hjemme for å feire _vår_ jul, så var jeg med på det. Mindre stress, tross alt. Så liksom for meg dette med å pakke ned gaver og alt, og sette oss på toget og reise avgårde. For ikke å snakke om når alle gavene skulle pakkes sammen igjen for å reise hjem... Jeg har fortsatt bare to hender, så jeg så for meg at det kunne bli et Problem...

Men, nå blir vi hjemme, og det skal bli godt. Vi blir ikke alene selve julaften, så ensomme blir vi nok ikke. Jeg MÅ ha folk rundt oss på den dagen. Det er et must.

Jeg satt og skummet gjennom noen blogger her nå i kveld. Type fjortisblogger, som egentlig ikke interesserte meg overhodet. Men for all del...underholdende er det, pluss at det bringer frem minner om svunne tider; den gangen jeg var ung (og dum).

Men, i den ene jeg var innom, så etterlyste skribenten at folk la igjen en kommentar eller to, og det fikk meg også til å tenke litt...

Det er jo ikke kommentarer å se her i det hele tatt. Nesten. (takk til dere som skriver) Jeg føler liksom at jeg skriver til ingen andre enn meg selv...

Ikke at det er så veldig mye fornuftig jeg lirer av meg her, men det hadde vært koselig om dere få som er innom la igjen en liten kommentar. Bare et hint om at det faktisk er folk som leser.

Jeg har forresten tatt en avgjørelse for livet mitt nå...

Eller, en avgjørelse er vel kanskje å ta hardt i, for jeg vet at det er langt fra tanke til gjerning i mange tilfeller, men i _tankene_ så har jeg tatt en avgjørelse... JEG SKAL TA EN ELLER ANNEN UTDANNELSE...!!

Ja, du leste riktig...en utdannelse.

Det slo ned i meg som en bombe her om dagen... Ja, jeg er 40 år. Gammel og totalt ubrukelig til det meste. Men...jeg har ennå 27 yrkesaktive år foran meg... Problemet er bare at jeg ikke har et yrke. Jeg har ingen jobb, og jeg har ingen utdannelse. Udannet, pleier jeg å si.

Men det skal jeg gjøre noe med nå. Vi, dvs mannen, har råd til det, og selv om det innebærer at jeg må krype til han og be om penger til å ta utdannelsen, så skal jeg gjøre det. På sikt håper jeg det vil lønne seg. Om ikke annet at det bare får meg ut av huset litt. Man blir stallstått av å gå hjemme alene og diskutere med seg selv og fiskene i akvariet... (beleve me...de er teite når det kommer til dette med å diskutere...de svimer bare rundt som før, og er desperate på å få mat...)

Så nå skal jeg finne ut hva jeg skal bli. (Er vel på tide, for jeg er vel å anse som stor nå...) Valgmulighetene er vel begrenset, med mindre jeg vil sette meg på skolebenken i ti år fremover, men jeg skal da vel finne på noe. Må jo være noe der ute som ikke tar et hav av tid, og som passer meg. Sant?

Ha en flott adventstid, folkens!

Dagene går...

Det er rolige dager og lite å skrive om for tiden. Ikke tar jeg bilder heller.

Men for å opprettholde litt liv her inne, så må jeg jo inn å kvittere.

var på foreldresamtale med storesøster i dag. "Ny" skole, ny lærer og nesten ny klasse. Spennende. Men innholdet var som før: skryt fra a til å, både faglig og sosialt. Så noe riktig har vi da gjort i foreldrerollen :-)

Det er så utrolig godt å sende ungene på skolen, vel vitende om at de har det bra, og ikke minst at de som de omgåes også har det bra, i deres nærvær. Det er det dessverre ikke alle som opplever.

Måtte det bare fortsette!!

Og de er jo verdens beste unger da, og det leder meg inn på bildet for i dag...

Denne lappen fant jeg på hodeputa mi en kveld jeg gikk og la meg. 8 åringen min som har skrevet. Det er vel overflødig å si at jeg sovnet med et smil om munnen den kvelden :-)

I disse svinetider...

Jeg skal ikke blogge om svineriet, for jeg er i grunn møkklei av å lese om det, men jeg dumpet over en festlig sak her om dagen, som jeg bare må dele...

Og hva annet kan man si, enn at dette var et svinaktig bra bilde?

Dakars Nasse Nøff...

Tirsdag morgen

Jepp, det er tirsdag, og det er morgen, og jeg sitter her og skriver... Kanskje det er det som er løsningen...å skrive på morgen eller formiddag? Kanskje det blir noen innlegg her i ny og ne da, og kanskje det blir noen innlegg som ikke bare består av planer om hva jeg skal gjøre, men som aldri blir gjort...

Jeg sitter i en lettere forvridd posisjon i sofaen her, for sola titter inn vinduene, og den blender meg... Kaffekoppen står på bordet, og jeg kjenner trøttheten er i ferd med å forlate meg. Jeg kjenner meg klar for dagen. Ikke verst, til meg å være.

Utenfor vinduene er det kaldt... 4 minus. Den kaldeste morgenen jeg har fått med meg hittil i høst. Det er skyfritt på himmelen, og jeg har sittet og sett frostrøyken forsvinne, i takt med at sola har tittet opp over fjellene borti her. Det er jo vakkert.

Jeg snakket jo om bilder hver dag her inne... Jeg tror jeg skal moderere meg litt, for jeg vet at jeg ikke kommer til å skrive hver dag, men jeg skal bli flinkere til å ta bilder, og jeg skal legge ut litt her. Så hvorfor ikke starte i dag...

Ikke det mest spennende bilde, men passende på en dag som denne.

Det er imponerende...

Ja, er det ikke imponerende hvordan jeg følger opp denne siden, og hvordan jeg holder det jeg lover...

Jeg snakket jo så fint om bilder og innlegg hver dag, et helt år, men hva skjer? Nada... Sånn er det når man lever i en egen liten boble, og dagene fyker avgårde, uten at noe blir gjort...

Tiltaksløs...

For all del...bildene blir tatt og innleggene skrevet. Problemet er bare den enorme kommunikasjonssvikten mellom hjernen og fingrene. Ting kommer ikke ut fra hjernen, og dermed aldri ut på trykk.

Kanskje det er alderen?

Alder ja...det er et hot tema for meg for tiden, nok en gang i hodet mitt...

Vi snakker kun dager nå, egentlig, til jeg når en ny milepæl. Et nytt rundt tall nærmer seg faretruende fort, og jeg gruer meg...

Man snakker om 30 årskrisa. Den merket jeg ikke noe til. Men nå...jeg er i dyp fortvilelse... jeg er jo GAMMEL, og livet er over. Punktum.

(jeg blir 29 altså. I år også...)

Det er høst nå. Det kan ikke benektes lengre. Det grønne i naturen gulner, og snart ser vi løvet falle til bakken, og trærne står nakne og avkledde igjen. På himmelen ser man jevnlig ploger med gås som er på tur til varmere strøk. Været er ustabilt, og man føler at nattefrosten puster en i nakken.

Egentlig liker jeg denne årstiden. Den er vakker. Men samtidig så er den full av tanker og minner. Man blir litt dradd i mellom det gode og det vonde.

Jeg har to mål for denne høsten. Et som jeg må si høyt, og et som jeg holder kjeft om...

Jeg skal begynne å gå turer igjen. t i skog og mark, mens det ennå er bart. Bort med latskapen og redselen for å gå i marka alene. Nå skal det trimmes!! (såh...da var det sagt, så nå forventer alle at jeg skal fortelle om hvor langt jeg har gått. Jeg begynner på...skal vi se...tirsdag. *deal* )

Det andre er noe jeg lenge har tenkt på, men ikke innhentet motivasjon til. Men nå skal jeg seriøst prøve. Problemet er bare at dette må jeg gjøre alene. Jeg kan ikke ha noe press, men samtidig kunne jeg trengt motivasjonen ved å la noen vite. Men nei...det går ikke. Men jeg skal prøve, og jeg har ambisjoner om å klare.

Før jul, tror jeg er en grei ting å si.

Men nå er klokka mange, og senga står og roper. I morgen venter en ny dag, med kanskje svømmehall og kos med ungene. De må få det, før pappsen forlater oss for noen uker igjen.

Og så skal vi ha biff til middag. Gleder meg!!

Oh la la...

Jeg må vel nesten være landets ivrigste hva innlegg på bloggen avgår... skriver jo så mye at jeeg må bytte tastatur hver uke, nesten...

Eller kanskje ikke...

Tiden går, og en sommer er ikke bare snart over; den ER over. Jeg våknet et morgen, og da hadde det skjedd...høsten var kommet!

Jeg har ikke noe i mot det. Høsten er en fin tid, og vi har lagt en aldeles flott sommer bak oss.

Sist jeg skrev hadde vi vært nordpå, og det var den første utflukten denne sommeren. Senere har vi vært på Mallorca, noe som var godt både for kropp og sjel.

Ut over dette så har vi holdt oss hjemme, men har alikevel kost oss med masse sol og daffe dager. Blåbærturer i skog og mark, og bare nytt livet.

Hva blogging angår, så fikk jeg en ide her en dag, da jeg leste en annen blogg. Det var ei som skulle legge ut dagens bilde, hver dag i et helt år. Kankje een ide som ikke er så dum?

jeg kommer til å prøve. Bilder er det ikke sikkert det blir hver dag, men en kort tekst, om alt og ingenting. Og bildene jeg evt legger ut kan være både mine og de jeg finner rundt om på nett. Alt etter som liksom...

Til sist i dag vil jeg ta med en liten "fra barnemunn" sak.

Vi sitter i bilen på vei til hytta, og minstemann durer på i kjent stil. han har munndiare, enkelt og greit. han er av den typen som åpner munnen om morgenen, og som ikke lukker den før en times tid etter at han er i seng.

I tillegg er han en meget aktiv herremann, som ikke kan sitte i ro et sekund. Og sitter han delvis i ro, så går armer og bein konstant alikevel.

Vel, i bilen i går, så går skravla i ett. Det ene spørsmålet avløser det andre. Jeg er kommet dit at jeg har koblet ut, og jeg ser mannen begynne å småkoke litt der han sitter, og pjokken får etterhvert beskjed om å tie stille i noen minutter.

Jada, kvitter han, hvorpå han babler uanfektet videre...

Dette gjentar seg noen ganger. "ti sille", "ja da", *uanfektet babling*

Og det er da storesøster, som hittil klokelig har holdt stille, plutselig kommer med en tørr, men dog så treffende kommentar:

"HAN DER HAR IKKE ADHD...HAN HAR BABLE-HD"

Jeje, unger får sagt det, og en ny diagnose er oppstått. *hoho*

Det første møtet med den store verden...

På denne tiden av året så er det full aktivitet innene dyreverden. Nye avkom har sett dagens lys, og mange små skal møte små og store utfordringer ute i den store verden.

Noen er klare for å møte verden fra første sekund, mens andre ligger godt skjult en periode før de våger seg ut. Deriblant fuglene...

På hytta til mine foreldre så hadde et fluesnapperpar inntatt en fuglekasse som henger rett utom verandaen, og denne kassen fikk masse oppmerksomhet fra oss når vi var der.

Hele dagen så vi foreldrene fly frem og tilbake med mat til de små som tydeligvis var der inne. De kom med nebbet fulle av insekter, og det var ikke få turene de tok. Helt klar en tilnærmet umettelig gjeng som holdt til der inne.

De første dagene hørte vi tynne pip oppe i kassen når foreldrene kom, men etterhvert så ble pipene sterkere, og jeg var spent på om vi kanskje var så heldige at vi fikk se en unge eller to i løpet av oppholdet vårt. Dette tvilte min far på, da fuglene neppe tillot ungene å komme ut på dagtid med tilskuere. Noe jeg jo godt kunne forstå...

Jeg mener...jeg hadde nok heller ikke sluppet ut mine barn for første gang med en drøss store skumle vesen rett utenfor, og på toppev av alt en spinnvill hund. Nei; jeg ville nok valgt et roligere tidspunkt, for ungenes del...

Her kommer faren med en åme i munnen.

Og mora med endel insekt av ukjent art.

Så kommer dagen hvor vårt opphold er over. Klokka er tidlig morgen, og vi er nesten klare for avgang. Vi tar en tur ut på verandaen for å ta en kopp kaffe, og der sitter vi; jeg og mine foreldre, samt hunden, og overraskelsen er stor da vi ser et lite knøtt stikke hodet ut av fuglekassen.

Han sitter der lenge, for så å forsvinne inn i kassen igjen. Han var nok veldig obs på oss. Men så kommer han opp igjen. Sitter der i åpningen og ser seg rundt, mens foreldrene sitter oppe i treet og roper på han.

Vi er spente på om han vil slå ut vingene, men vi tviler. Vi er jo der...

Men plutselig så fyker han ut...tar noen forvirrede runder før han forsvinner mellom bladene i treet. Han fant seg en landingsplass.

I kasseåpningen dukker et nytt hode opp. Ny nøling, og vips; en til er ute og fosvinner i treet.

Nr tre kommer også like etter. Den er ikke like heldig med landingen som de to første, og han hanvner i en blomsterkasse under et vindu. Der blir han sittende en stund, lettere forvirret mellom stermorsblomstene, før han våger å gi seg i kast med sin andre flyvetur, og en vellykket landing i treet er et faktum.

Så blir det stille, og vi regner med at det kun var disse tre små. Jeg banner nå i mitt stille sinn for at jeg ikke hadde hentet kameraet. Dette hadde jo vært noe å festet til en film...

Så drar mamma og pappa. Visom er igjen pakker i vår bil, og er klare for avgang. Vi skal bare sjekke at alt er i orden, og så låse av.

Jeg skal gå inn verandaveien, og kaster et blikk opp på den tilsynelatende tomme kassen, og jammen er det ikke en unge til som sitter der...

Jeg vinker på mine barn, og sammen står vi der og beundere den lille skapningen i hullet...

Denne tassen nøler veldig. Tør liksom ikke helt å komme ut. Han vipper littfrem og tilbake, og jeg er sikker på at NÅ faller en ut. Men han holder seg der, like nølende. Og plutselig så er han i lufta...

Hmmm...tør jeg dette da??

Og rett etter denne så kommer nok en unge, og denne er IKKE nølende...

Han kommer som ei kule ut av kassa. Sitter ikke i åpningen engang; han fyker bare rett ut. Og den brå starten gikk nok ikke helt etter planen, for etter et par heller hysteriske flaks med vingene, så er det en liten tass som buklander mellom bena på oss tre på verandaen...

Minstemann min er på vei til å ta fuglen opp for å hjelpe han ut, men jeg får heldigvis stoppet han. Menneskelukt på fugleunger er ikke bra...

Men hva gjør vi?

Jeg beslutter at vi bare skal forlate verandaen, og la den lille få klare seg selv. Er en innebygd veranda, men jeg tipper at den vil finne døra og komme seg ut. Jeg håper i hvert fall del.

Men det er minstemann som løser problemet...

Han bøyer seg ned, på god avstand fra fuglen, og rister litt i matta den sitter på, og vips så er fuglen på vingene, og han kan finne sine foreldre og søsken i treet!!

Jeg fikk tatt et par bilder av han før han dro, og for en skjønn liten tass. Lite ante nok han om at vi hadde fått en alle tiders naturopplevelse som vi nok vil huske i lang tid!

Tusen takk lille venn. Håper du overlever ute i denne store verden!!

Hva er dette for et sted da? Jeg ville jo opp i treet...

Liten og nydelig!!

Mil etter mil, og så fremme...

Det er tirsdag morgen; undertegnede med familie kryper relativt tidlig ut av loppekassa. Det er avreisedag for alle mann; en som skal ut i havet på jobb, og vi tre andre som skal stikke av på årets første ferieutflukt. Vi har nærmere 40 mil på veien forran oss...

Jeg kjenner jeg gruer litt for turen. Det er langt, og jeg er ikke videre glad i p tenke på å kjøre langt alene. Men samtidig så vet jeg at når jeg først har kommet i bilen, så er disse tankene vekk, og turen går så det suser. Er jo glad i å kjøre bil.

Avskjeden med mann/far blir unnagjort, og vi som er igjen får pakket bilen. Utrolig godt å pakke for biltur for en gangs skyld, og ikke tog når vi skal alene på utflukt. Jeg kjenner det er godt å svare JA når ungene spør om å ta med forskjellige ting. På tog så begrenser det seg endel. Har jo bare to armer jeg som alle andre...

Så er bilen klar, og ja...jeg fikk alt pikkpakket under gardina, og ikke noe i skiboksen. Jeg kan da pakke bil om jeg bare vil, eller må rettere sagt. (den leste ikke du min kjære ;-) )

Kl 11.30 så kjører vi ut av gårdsplassen, og etter et par ærend i byen, så finner vi E6 og setter nesa mot nord. Jeg kkjenner mismotet litt...40 mil...det er langt...

Men milene går unna. Det er endel trafikk opp til Steinkjær, men ikke verre enn at det er bra flyt, og med to-felts motorvei på enklte strekninger, så legger vi sinkene bak oss.

Etter Steinkjær er det roligere. Tar igjen en og annen bobil langs Snåsavannet, men de suser vi forbi, og ttil alt hell så er tungtransporten fraværende, i hvertfall i nordgående retning.

Første kjedelige strekk blir raskt tilbakelagt. For jo; Snåsavannet er booring... Veien går så langt fra vannet, og det er lite å se på.

Så kommer Namskogan, og det er en enda verre bit... skog, skog og atter skog... Men milene går, og "plutselig" passerer vi Nordlandsporten. Nå er det ikke lenge igjen!!

Etter nordlandsporten går det tregt... Vi havner i en kø bak to trailere og et utall biler. Jeg legger meg bare pent bak, for veiene der oppe innbyr ikke til så mange forbikjøringsmuligheter, og vi skal uansett stoppe på vår faste plass rett nord for Majavatn.

Stoppstedet der er ved en foss, og vi må stoppe der hver gang vi er på denne strekningen. På nordtur vel og merke. På hjemturen er det Laksforsen som frister.

Vi passerer skiltet som fortelller at det er 10 mil igjen, og nå kjenner jeg at det kribler i kroppen... Vi er snart fremme, og en herlig uke her oppe venter på oss!!

Opphavet mitt befinner sge inne i byen. Vi kommer frem og får servert en god kvledsmat, og vi får prata endel. Så setter vi oss i bilen igjen for å kjøre ut til hytta som vi jo skal være på. Greit for mamma å slippe å re opp tre senger der inne bare for en natt, når alt er klargjort her ute i fjorden.

Jeg er en liten smule pysete, så jeg spør pent om jeg kan få ta med bikkja som bodyguard, og det får jeg. Kjekt når man er på et øde sted i et gammelt hus, samtidig som man er en smule husredd.

Det er en drøy halvtime utover, og når vi kommer så langt ut at jeg ser landemerkene som tilsier at NÅ er vi fremme, da gasser jeg litt ekstra på. Det er så utrolig deilig og avslappende å være her ute. Her finner jeg freden og roen, og alle bekymringer og sorger er som blåst bort...

Se for dere en rødmalt gammel stue, liggende alene på et jorde. Rett nedenfor lligger fjorden; blank og fin, omgitt av fjell på alle kanter. Sent på kvelden, når trafikken forbi avtar, så sitter man ute og lytter til naturen... Måkene som skriker og tjelden som kkjefter på dem. Er vi heldige så kan vi høre plaskingen fra nisene som noen ganger leker i bukta her. Og så er det slettes ikke uvanlig at en elg eller ti legger veien forbi her.

Men mest av alt koser jeg meg her fordi at det er HER. Stedet hvor jeg bessøkte mormor hver sommer når jeg var lita, stedet som ER henne. eg vet hun er med oss her ennå. Hun sitter et eller annet sted og følger med oss. Jeg kan virkelig føle nærværet hennes. Min kjære mormor som jeg savner så utrolig, selv etter så mange år.

Nyt ferietiden og godværet folkens!!

Været...

Jeg er egentlig prinsippielt i mot å skrive og prate for mye om været. Det er egentlig et så utrolig kjedelig tema, og ikke minst så er det et tema man ikke kan gjøre noe med, åkke som...

Og egentlig; det er ikke været jeg skal skrive om her heller, men om alt som blir snakket og skrevet om ang været. Eller rettere sagt; alle KLAGENE på været.

Jeg tror vel neppe det finnes noe annettema som det blir klaget så mye over. Man klager liksom uansett vær, spesielt sommer og vinter.

Ta vinteren først...

Snør det, så klager man på det. Er det opphold og kaldt, så klager man på det. Kommer det milde dager, så er jaggu meg det også galt, for mildværet hører da ikke vinteren til.

For ikke å snakke om alt det gale vinterværene fører med seg... Snø er lik måking, og det er pyton. Og så klager man på at veiene er dårlig brøytet, så det er vanskelig å komme frem både til bens og til hjuls.

Er det mildvær, så blir det glatt, og da er det i hvetfall håpløst... glatt å gå, glatt å kjøre, og i det hele tatt.

Nei; gi oss SOMMER, for da blir alt så bra!!

Tror vi...men nei da...heller ikke sommerværet skaper fornøyde mennesker.

Er det grått og kjørlig, så lengter vi etter sola og varmen. Og regner det på toppen av det hele, så freser vi over det også. Vi drukner jo...

Så kommer sola tittende frem, og da må da vel alle være fornøyde vel?

Tro om igjen...

De som tidligere har klagd over kjørlig og vått vær, og mast etter sol og varme, får da noe nytt å syte over, for nå er det nemlig FOR VARMT...

Man offer og akker seg over varmen, og alt er plutselig så pyton. Svette og solbrendthet, og jeg vet ikke hva...

Og er det passende temperatur, så blåser det for mye.

Man blir liksom aldri helt fornøyd, uansett vær.

Selv klager jeg ikke mye på været. Klart jeg kan bli møkklei regn og surt uke etter uke, og da kan jeg klage min nød, men da klager jeg slettes ikke når sola omsider titter frem.

Og likedan i andre enden; etter uker med sol og varme, så ser man at verden tross alt trenger litt veske, og da tar jeg i mot regnet med åpne armer. Problemet her i landsdelen er bare at når regnet først kommer, så kommer det i ukesvis...

Huff, der klagde jeg vist....

For to år siden så var vi to uker i Danmark, og det var to uker i øsende pøsende regnvær. Drømmeferie? Nei, langt i fra, for man ønsker seg jo bra vær når man er på ferie. Men alikevel så ser jeg tilbake på en innholdsrik og flott ferie, og hadde ikke nølt med å ta turen dit igjen.

Været er som det er, og tiden blir som man gjør det til. Verre er det jo ikke...

Et ordtak som mange bruker, men som ingen legger vekt på: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Det burde egentlig hete: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige meninger om været.

Ha en feiende flott sommer; uansett vær!!

Al skjæra...

Våren er, i følge kalenderen, et tilbakelagt stadie, og sommeren har inntatt den Norske tilværelsen. Og med våren og sommeren kommer fuglelivet tilbake.

Hva er vel mer idyllisk enn å legge seg om kveldene når man hører fuglene kvitre og leke utenfor soveromsvinduene?

Jo; idyllisk er det, selv om trostens iltre skvalding minner en om en drøss med fugledrit spredt utover både hus og biler, og minnene fra forriger års høstsesøng kommer strømmende på... Du vet...den tiden da blåbæra modnes, og trostens ekskrementer går over dra å være hvite og svarte, til blåbærblå og umulige å fjerne... (hvem pokker kom på ideeen om å male huset hvitt i fjor???)

Men ok...fuglekvitter...det er SOMMER, og som den anti-vinterperson jeg er, så elsker jeg å legge meg med musikken av sommerens gjester utenfor vinduet. Det får meg til å sovne med et smil om munnen og godt forberedt på å våkne igjen til alt annet enn en iskald og hvit verden...

Helt til man oppdager at fuglekvitteret er borte, og det samme er skvalderet til trosten... I stedet er det den grufulle og irriterende tergingen til skjæra som har tatt over...

Den lyden kan ikke beskrives skriftlig. Det finnes ikke stavemåter for det... Det er bare en irriterende lyd, som gnager gjennom marg og bein, og som maner frem en irritasjon som knapt kan beskrives...

Se for dere at dere legger dere, stupe trøtt, og man lengter etter å sove, og det eneste man oppdager er at et spetakkel i svart og hvitt har slått seg ned utenfor vinduet og kjører på med denne lysen.... (kill...)

Eller; man har akkurat fått sin elskede hjem etter langt fravær, og man ser frem til å krype inn i en varm armkrok og bare nyte tilværelsen, og så kommer denne evnnelige kjeftingen fra nevnte svart og hvitkledde krek utenfor vinduet... Romantisk?? NOT...

Og når ens elskede da tegner et visuelt bilde av en sprettert med klinkule som kule, og et svart- og hvitkledd krek uten nebb, så er all romantikk som blåst bort... Eller enda verre...når man også ser, i sitt eget hode, nevnte klinkekule treffe i andre enden, så er all nattesøvn også blåst bort... (hva er verst???)

Jeg er i grunn ganske overbevist om at disse krekene, dere vet...svart- og hvitkledde sådanne, er utsendt av en eller annen terrororgansisasjon, bare for å ødelegge og terrorisere den sommeridyllen man klarer å mane frem i en iskald og regnfyllt hverdag. Jeg mener...hvilken annen årsak er det til at disse skvalderhønene driver på som de gjør da? ødelegge både nattesøvn og romantikk i en sommerhverdag...

teorien min ble ytterligere styrket da jeg så to av nevne krek gikk til aksjon mot først en stakkars pus her i kveld...

Pusen hadde lagt seg til på et rekkverk på en veranda, sikkert i påvente av en sommerkåt og villig hunnkatt, for så å bli angrepet av to tergende skjærer, en fra hver side...

Og når katta til sist kapitulerer og kryper inn under verandaen, men halen mellom beina, da er det kaninen til en annen nabo som er neste utpekte offer som får gjennomgå...

Skjærene fra al quaida har inntatt Norge...

I

Joda, jeg lever...

Skrivekløe, hvor er du???

Kalenderen viser juni. Det er sommer!! Ja, i følge kalenderen... Tar man en titt ut, eller om man er enda tøffere; går en tur ut, så oppdager man at selv kalendere kan ta feil... Jeg mener; 7-8 grader, vind og regn, vitner lite om sommer. Heller en gufsete høst på sitt beste.

Men man får jo leve i håpet om at ting blir bedre, og inntil da får man bare leve etter ordene "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær". (og det dårlige humøret slikt vær fører med seg, det velger jeg å la forbli et unevnt tema...(knurr og bjeff))

Vel, vi er inne i Juni ja, og sommerferien nærmer seg med stormskritt. Om to uker så er ungene ferdige med skolen. De ser frem til det. lange og late dager lokker, uten lekser og mas. Selv mor, som da er temmelig hjemmeværende, gleder seg til det. Slippe å stå opp før hanen fiser...det ER deilig!

Forrige søndag var en merkedag i livet mitt!! Jeg og mannen kunne feire vår aller aller første bryllupsdag. Tenk det!! Jeg som aldri trodde jeg kom til å bli gift, men det ble jeg, og nå er det jammen et helt år siden den store dagen! det har gått så fort.

Jeg var vel forberedt på at det ikke ble noen feiring på selve dagen. Mannen er ute på jobb, og en slik dag feirer man ikke med andre. det er VÅR dag. Jeg forventet ikke noe annet enn at vi gratulerte hverandre på telefon den dagen. Enkelt og greit.

Men, på lørdags ettermiddag så satt jeg ute på verandaen (ja, det var finvær), og en fremmed bil kommer kjørende og rygger seg inn i gårdsplassen vår. jeg så vel i grunn på kjørestilen at han faktisk skulle til oss, så jeg strakte hals for å se over rekkverket, og var gruelig nysgjerrig. Ikke ofte det kommer folk hit at all, og enda skjeldnere fremmede...

Og ut kommer en fremmed mann, som går bak i bilen og henter noe. Jeg så jo hva han hentet, og hjertet mitt hoppet over noen slag... Det var en stor blomsterbukett, og jeg forsto plutselig hva som skjedde... Mannen min hadde bestilt blomster til meg!! Han hadde tatt seg tid til det, selv om han satt der ute, travelt opptatt på jobb... Snille mannen!!

Jeg gikk og åpnet og tok i mot, og da jeg så buketten, og ikke minst kortet, så kom tårene. Det var bare så flott!! (mor måtte forklare ungene at det går an å gråte av glede også...)

Jeg kan med hånden på hjertet si at dette var den flotteste og mest overraskende buketten jeg noensinne har fått!!

Se og nyt:

Blogg ja...

Jeg er fæl til å ikke skrive. Elsker jo å skrive, men noen ganger er det bare full stopp...jeg aner liksom ikke hva jeg skal skrive, og om jeg prøver så blir det bare vas...

Nå er vi langt inne i mai. Ja; nesten på slutten. 17 mai er unnagjort, og selv om det egentlig heter vår ennå, så er følelsen av sommer absolutt til stede.

mai har vært en fantastisk måned hva været angår. Vi fikk en nasjonaldag uten en sky på himmelen, og for en gangs skyld kunne jeg banne over at det var VARMT å gå i bunad... Før om årene har jeg banna over det motsatte. Lurer på om man noen gang kan bli fornøyd jeg...

Våren kom tidlig i år, og det til tross for en meget snørik vinter. Vårsola og mildværet kom, og borte var snøen, takket være lite tæle i bakken. Tror ikke det har skjedd før at jeg har klippet plen FØR 17. Mai, men det gjorde jeg i år. 

Det har vært så deilig å ta våren inn over seg i år. Vinteren har vært tøff på mange måter, og da hjelper det på at våren og lyset kommer. Selv om den siste tiden også har vært beintøff, så ligger optimismen og de gode følelsene på lur, takket være våren.

Nå har vi hatt langhelg, og den ble veldig lang denne gangen...

mann og datter stakk av på noe bilgreier, og ble borte fra torsdag til søndag, og da måtte vi som var igjen prøve å gjøre noe positivt utav helga. Det er rart og ensomt både for liten og stor når familien blir amputert til 50%...

Løsningen ble å ta turer i skog og mark, og for en sofagris som meg, så var det utrolig herlig!!

Ditt distrikt arrangerer et opplegg for å få folk ut i marka nå i sommer. "Til topps" kalles det, og det er 7 topper i distriktet som skal bestiges. På hver topp finner man et passord som man skal registrere inn, for så å være med på trekning av div premier.

Torsdag gikk ferden til Rønningen; en gård/cafe inne i marka her. Er vel et par km hver vei. En venninne av meg var med, og hennes minste sønn på to år.

Vi hadde en flott tur, selv om det viste seg at Rønningen var stengt denne dagen. Reddet av medbrakt kaffe ;-)

I går, lørdag, så skulle vi gå til Elgsethytta og Bosbergheia. Noe vi trodde var en tilsvarende tur som den forrige.

Vel; så feil kan man ta...

Vi la i vei, og vi gikk og vi gikk...

Kom oss inn til Elgsethytta hvor kaffe og vafler ventet. En god pust i bakken for både store og små. 

Så skulle vi finne denne Bosbergheia, men det ble en strabasiøs etappe...

En ting var at det ikke var vei for å kjøre barnevogn. Neida; i stedet var det noe som skulle forestille en sti i begynnesen, men denne druknet i myr til sist... Og en annen ting var at også denne etappen var mye lengre enn vi trodde.

Vi vandret vel en snau kilometer før vi fant ut at dette går ikke. Ikke med en toåring i bæresele og en 7 åring som begynte å bli lei. Så vi snudde; uten å nå målet, men fast bestemte på at denne turen skal vi voksne ta opp igjen, uten unger på slep. 

For for en fantastisk tur! Marka her er bare herlig. Skal virkelig komme meg ut litt i sommer, det er sikkert.

En kjapp utregning når jeg kom hjem kunne fortelle at vi gikk omkring 8 km tilsammen denne dagen, og det uten en eneste klage fra 7 åringen. Ikke verst synes jeg!!

En som ikke gadd gå tur i finværet!

Blåbærhøsten ser ut til å bli rik!!

Utsikt fra det høyeste punktet vi var på!

Dette er resultatet av en toårings møte med gjørme...

Og 7 åringen fant gjørma meget intereeant...

Dit opp skulle vi, men kom aldri så langt. Men neste gang, da skal vi!!

Meg, i et nøtteskall...

At jeg er et svimehue er vel ingen hemmelighet. Jeg gjør og sier de utroligste ting, og har vel fått mange til å både le og riste på hodet. 

Nå er jeg en smule usikker på om dagens lille hendelse skal skrives til surrehuelista, eller om den bare skal inngå under ting-man-gjør-til-vanlig-som-blir-helt-feil-enkelte-steder lista. Jeg vil jo helst legge den i sistnevnte liste, men jeg vet at enkelte bare vil le enda høyere da, og peke heftig på den første lista...

Så det får være opp til hver enkelt å dømme og plassere.

Vel, det var altså tidlig morgen her i huset. Søvnen min var ikke engang halvgnidd ut av øynene, men ungene var skysset avgårde til skolen, og jeg satte meg ned for å prøve å komme til hektene, mens jeg leste kaffen og drakk avisa...

Etter at avisen var ferdiglest så var det innom nettet en tur, hvor jeg blant annet skulle legge inn en annonse på finn.no.

Annonsen blir skrevet, og jeg starter prosessen for å betale. 35 kroner kostet herligheten, og betalingen skulle taes pr konto på nett.

Jeg reiser meg for å hente lommeboka. Må jo ha bankkortet for å legge inn de aktuelle tallene. 

Vel, jeg benker meg ned i sofaen igjen, åpner lommeboka og plukker ut nøyaktig 35 kroner...

Så der sitter jeg da, med 35 blanke kroner i handa og pc`n i fanget, og opplever et kort øyeblikk at verden rett og slett stopper opp et øyeblikk.

Jeg må presisere at jeg ikke gjorde noe forsøk på å putte pengene inn i pc`n. Selv jeg er ikke så fjern, selv om man kanskje skulle tro det *knegg*

Pengene ble raskt lagt tilbake, kortet tatt frem og annonsen betalt.

Menjeg kan skrive under på at det ikke er noe enklere å putte et kort inn i pc`n altså, og hvordan jeg skal få det ut igjen, det aner jeg virkelig ikke...

Nyt våren, folkens ;-)

Kjære Ole...

Ja, du Ole Ivars…

Nå må jeg først beklageligvis si at jeg ikke er noen stor fan av deg. Som datter av foreldre av din generasjon, så har jeg jo hørt om deg, men jeg er godt utstyrt med en lukkemekanisme som gjør at uønskede lyder ikke når inn i ørene mine, så å si at jeg kjenner musikken din, vil bli helt feil.

Men, ingen regel uten unntak, og det er det jeg herved ønsker å stille deg ansvarlig for…

For noen år siden, så kom du med en sang som omhandler et heller betent tema for enkelte. Jeg snakker om de overvektige. Jeg registrerte sangen, men kunne lykkelig notere at lukkemekanismen fortsatt var intakt.

Men dette endret seg nå nylig, da min lille avlegger på 7 år hørte overnevnte sang på radioen…

Og det er da jeg bare må spørre deg, kjære Ole… har du noen som helst formening om hvordan det er å høre en 7 åring gaule, dagen lang, på følgende tekst:

” Nei - så tjukk du har blitt
Ja du har pina deg lagt på deg gitt
Også du som var tynn som ei høvelflis
Nå har du blitt feit som en julegris
Nei - så tjukk du har blitt
Nå må du pina deg slanke deg litt”



Om du ikke har peiling, så kan jeg fortelle deg at det er et sant mareritt. En ting er at man blir lei av den gjentakende syngingen, ustanselig i timesvis, men når man omsider får avleggeren til å holde munn litt, så oppdager man at melodien og teksten sitter klistret fast på netthinnen, og der dundrer og går den videre, uten stopp…

Det er da man begynner å frykte, og nesten planlegge innleggelse på en eller annen institusjon…

Jeg holder i grunn deg ansvarlig for dette. Hadde ikke du skrevet og gitt ut nevnte sang, så hadde ikke radio spilt den. Min sønn hadde da heller ikke hørt den, og jeg hadde sluppet å sitte her på randen av galskap.
Søksmål vurderes, hvis de ansvarlige for den slags finner meg tilregnelig til å rette søksmål mot deg da.

Mvh
Carrera, som ikke har lagt på seg gitt.

Bilder fra turen

http://carrerasbilder.blogspot.com/

Der finner dere bilder fra årets påsketur.

Påskeslutt

Det er søndags kveld, eller natt til mandag, om man vil, eller natt til 2. påskedag om man enda mer vil...

Jeg sitter hjemme i sofaen, og kan ennå høre togets *ka-dunk-a-dunk-ka-dunk-a-dunk* i hodet mitt, og føler bevegelsene fra toget i kroppen ennå. Sjøsyke i skinneformat, kanskje?

5,5 timer i et relativt fullt tog er tilbakelagt, og tro meg: det er en sann fornøyelse å komme hjem, spesielt etter en togtur med varm, klam og stillestående luft. (hjelper nok ikke på at man er nedsyltet av forkjølelse heller...)

Jeg og ungene har tilbrakt noen aldeles flott dager nordpå, hos min mor og far. Nordpå kan jo bety så mangt, og i denne sammenheng så var det ikke så langt nord, men vi har vært i byen som de påstår ligger midt på, og som så flott og majestetisk blir voktet av syv søstre.

Det er vel egentlig feil å si at vi har vært i byen, for vi har vært litt lengre ute i fjorden, på min mors føde- og barndoms-sted, og mitt for evige paradis. Stedet hvor jeg finner roen og freden. Stedet som betyr så ufattelig mye for meg.

Turen startet sist tirsdag. Da sto hele familien opp før hanen i det hele tatt hadde vurdert å gale, og i løpet av et kvarter så var det to drosjer på adressen, for å føre oss til to forskjellige destinasjoner... Husets mannlige voksne til flyplassen og videre på jobb, og vi tre resterende ned til jernbanestasjonen for å reise videre med nordgående dagtog.

Å si at det var en livlig gjeng som gikk ombord i toget da er en mild overdrivelse, men vi fikk jaget Jon Blund avgårde i en annen retning, og vi fikk en fin tur nordover.

Vi var så heldige at toget var av den gode gamle røde typen, så turen ble en fornøyelse, siden disse er mer komfortable enn de nyere togene, og inneholder en egen vogn med mat, og ikke minst kaffe...

Termoskaffe og automatkaffe er og forblir pyton, bare så det er sagt...

Men nok togsnakk...

Vi ankom bestemmelsestdet i rett tid på tirsdag, og ble møtt av min mor på stasjonen. Et utrolig godt møte, siden det var en ny mamma som møtte oss. Hun har, etter et år i smertehelvete, omsider fått byttet ut et kranglete hofteledd, og tro meg...en dame som har både parkinson og benskjørhet å dra på, kan bli ti år yngre av en slik operasjon. Det var rett og slett en sann fornøyelse å se henne!! Sprek, i den grad en parkinsonrammet kan være sprek, og med et ansiktsuttrykk som virkelig viste at smerter var borte. Rett og slett en fornøyelse å se!!

Etter å ha spist middag hjemme hos henne inne i byen, så kjørte vi ut til sommerhuset deres. Stedet hvor mitt hjerte virkelig kommer til sn rett, og stedet hvor jeg finner all ro.

Jeg kan vanskelig beskrive hvordan det er, men det er noe eget ved det stedet. Der har jeg tilbrakt mang en sommer i oppveksten. Da hos min mormor, og nå de senere år hos mine foreldre. Jeg føler meg så hjemme der, i feriesammenheng, og jeg kan garantere at jeg kommer til å ofre mye for at det stedet skal fortsette å være i min disposisjon også i fremtiden, etter at mine foreldre er borte. (måtte det bli lenge lenge til...)

Vi har tilbrakt noen praktfulle påskedager der. Vi har gjort mye og absolutt ikke en dritt. Er vel det som kalles ferie?? Vi har tilbrakt timer i solveggen, gått turer, vært i fjæra, snakket hull i hodet på hverandre, og ikke minst spist mengder av god mat. (jeg trener et kokkekurs, samt en jeger og fisker som kan fylle huset med naturens indigrienser...)

Fjæra ja...mitt ferieparadis ligger et steinkast fra sjøen, med eget svaberg, brygge og det som hører til. Og selvfølgelig må man ned dit når man er der oppe.

Hva er vel mer spennende enn å løfte på steiner som er belagt med blåskjell og tang, for å se hva som er under der??

Og vi fikk da valuta for strevet. I forma av ufattelige mengder av tanglopper, samt krabber og sjøstjerner i ymse størrelser og fysisk. Joda; sjødyr dør de også, og en sjøstjerne med en arm, eller en krabbe med en fot, eller hva det nå enn kalles, er døde...

Noen miniåler fant vi også. Og spør nå endelig ikke en landkrabbe som meg om hva det var for noe... De var ca 10 cm lange, lyse brune og med svarte flekker. Om det var yngel eller en miniålart, det vites ikke. Men flotte; det var de. Og utrolig sleipe...

Jeg har i grunn aldri vært særlig glad i å ta i slike skapninger. Hverken fisk, krabber eller andre småkryp, så om det var morsinnstinktet om å ikke vise ungene at man ikke liker det, eller om det var noen års erfaring med akvarie, det vites ikke. Jeg plukket i hvert fall både krabber og ål som om det var heeelt dagligdags, til ungenes store fryd.

Dvs; fryd og fryd...

Prøv å løft opp en liten krabbe, og vift med den foran en 11 åring, uten at hun er forberedt, og du får høre sannheten om deg selv...

"MAMMA...DI KJÆRRING"

I går var jeg og eldstesnupp ute på tur med mine foreldres firbente venn, og da fikk vi en naturopplevelse av de skjeldne. For vår del i hvert fall...

Vi var kommet opp på en bor, da vi plutselig ble obs på en stor fugl som kom i mot oss. En stor og majestetisk havørn...

Jeg skal ikke begi meg ut på å anslå avstand i meter her, men med en veibredde i vannrett mål, og en høyspentsmast i loddrett mål, så er vi inne på noe. Jeg har vel, med ett unntak, aldri vært så nær en ørn før, og det var et flott skue, både for meg og jentungen. (fikk dessverre ikke tatt bilde, da jeg i det øyeblikket sto og pratet i mobilen, som da også var det eneste kameraet jeg hadde for hånden...)

(Apropo bilder, så kommer jeg til å legge ut noen bilder i bildebloggen min i morgen. Akkurat nå så skal jeg bare avslutte skrivekløa for denne gang, og komme meg i seng. Håper forkjølelsen kjennes ut til å være på retur i morgen...)

Vi har hatt en aldeles flott påske, selv om den ble noe annerledes enn vi er vant til. Er jo første året på gud vet hvor lenge, at far i huset er borte, og fjellet ikke er hovedmålet for høytiden. Men det ble uansett en påske vi vil huske, med en tur til folk vi virkelig setter stor pris på, og på et sted vi virkelig elsker.

jeg ser allerede frem til neste tur opp dit!!

Disse barna...

Ja, da var en langhelg på hytta tilbakelagt. Noe som ble en fin tur, for både store og små.

Vi ankom residensen på torsdag kveld, og fredagen ble en dag i latskapens navn...ligge lenge, valse rundt i joggedressen og bare gjøre ingenting. Herlig!

Ungene tok seg en tur ut for å leke i snøen. Det gikk vel ca ti minutter før verandadøra gikk opp, og et stk mini sto og ulte "maaaaammmmmaaa...hjælp mæ, æ frys på fotan..."

Han hadde satt seg fast i snøen, og i stedet for å rope på hjelp fra der han satt, eller be søstera hente oss, så hadde han fått føttene ut av støvlene, og gått opp i bare sokkeleseten.

Resultat 1: kliss våte og iskalde føtter, samt to støvler som var fulle av snø.
Resultat 2: Ikke mer utetid den dagen...

Men men, unger er fleksible, så de fant da noe å gjøre inne også. Inkludert å krangle med hverandre. Lenge leve søskenkjærligheten.

Fredag ettermiddag så kom besteforeldrene, og påskeferien ble slik den skal være.

Lørdag våknet vi til en knallblå himmel og mange varmegrader. Faktisk så så vi ikke en eneste sky på himmelen den dagen, og gradestokken krøp opp til over ti grader. Ikke verst til å være langt oppe i fjellheimen.

Avgjørelsen om å stikke bort i slalombakken ble fort tatt. Storesøster var iverig, og lillebror ivrig fordi at hun var ivrig. Noen som sa lettpåvirkelig??

Vel, som sagt så gjort. Hele gjengen dro bortover, med matpakker, saft, kakao og kvikklunch i sekken. Pappa og to håpefulle leier utstyr, mens mor sjøl og svigers benker seg til på en godt egnet plass ved bakken. Nå skal sola nyyytes.

Storesøster gyver løs på bakken med stort mot, og hun overbeviser. Det skal ikke mange turene til før vi sitter og måper av det vi ser. Hun durer ned bakkene som hun aldri har gjort annet. Ikke verst med tanke på at hun ikke har prøvd dette mange ganger før!

Verre går det med lillebror...

Han kommer seg på heisen og opp til toppen av bakken, men da er det også bråstopp...

Han hopper av heisen litt for tidlig, og får litt problemer, og nedturen går ikke heeelt som forventet, så det hele ender med en sur og såret pjokk som aldri mer skal prøve slalom. ALDRI...

Vi leverer inn utstyret, og konkluderer med at dette var for tidlig for han. Han er jo riktignok 7 år, og vi ser jo unger på 4 år som suser ned bakken i turbofart, så det er jo ikke tidlig. Men det er tidlig for HAN...

Han på sin side finner stor moro i å suse ned en bakke på langrennski, og dagen ser ut til å bli vellykket alikevel, til tross for en heller mislykket debut i bakken for minstemann i familien.

Helt til far og storesøster skal ta siste turen...

Da setter minstesirenen i gang... Æ Å VIL PRØV SLAOM!!

Mors tapre forsøk på å forklare at nå er det for sent, og at han faktisk tok et valg noen timer tidligere, avvises glatt med "JAMMEN, Æ ANGRE MÆ" *BUHUUU*

Han uler verre enn en solid storm på fjellet, og han er utrøstelig, men mor er bestemt; han får stå for det han valgte, pluss at klokka taler sitt eget språk. Bakken stenger snart. Men mor har vondt av gutten, for hun ser jo på han at han så gjerne vil...

Tåreflommen gir seg etterhvert, og vi drar hjem til hytta i en helhetlig enighet om at dagen hadde vært flott!

Søndagen kommer, og vi skal på ny avgårde i bakken. Og denne dagen så starter kaoset FØR vi drar...

Minstemann vil så absolutt ikke være med. No way, liksom...

Men alle andre vil, og vi drar han med. Mor med vondt hjerte, for hun liker ikke tvang, og hun ser ikke for seg en dag med en grinete gutt borti der. Men vi har fluktmuligheten klar: vi kjører to biler bort, så om det blir for ille så kan jeg ta han med og kjøre opp til hytta.

Vi, som da er oss fire pluss sigerfar, kommer oss bort, og storesøster og pappa går og leier utstyr. Vi andre tre finner en sitteplass og benker oss ned. Minstemann er SUUUR, og livet er kort og godt bare rævva. Det er tårer og surmuling, noe både mor og bestefar tappert prøver å ignorere, men det koker under overflaten...

Æ vil hjæm, når ska vi kjør, etc, er det det går på. SNART, er svaret mitt.

Men så, plutselig, som lyn fra klar himmel: "mamma, æ vil kjør slalom"

Det kommer litt ydmykt, men også veldig bestemt. Jeg ser gutten har fått mildheten tilbake i øynene, og jeg ser den gode, snille og bestemte gutten min igjen.

Pappa`m på sin side er betenkt. Dette blir reprise på i går. Jeg sender han og storesøster en runde til, mens jeg tar en prat med gutten, og her lar jeg nok all fornuftig pedagogikk ryke og reise...

Jeg forteller han at nå blir det ikke aktuelt at vi skal leie dyrt utstyr til han for at han skal ta EN tur, og så miste motet fullstendig fordi at han oppdager at han ikke er verdensmester alikevel. Og gutten lover...

Når pappa er på plass igjen så går vi ned for å leie utstyr. Jeg er optimist, for gutten har et bestemt uttrykk i øynene. De andre er skeptiske, men utstyret blir leid, og gutten setter seg på heisen med et mål for øyet: dette skal jeg klare...

Og gutten overbeviser!! Det blir mange turer, og det til tross for knall og fall; både i heisen og i bakken. Han reiser seg opp og kjører videre, og lar seg ikke stoppe av noen ting.

Vi som ser på heier og roper når de passerer oss, og pappa virker en smule overrasket over at dette faktisk går så det suser. Gutten overrasker alle, inkludert seg selv.

Når vi ankom hytta igjen, så klarte jeg ikke dy meg... jeg måtte bare si til han: Enn om vi hadde blitt her hele dagen da, mens de andre var i bakken?? Jeg får bare et snøft tilbake...

Vi gjorde klokt i å dra han med ut i dag, og jeg tror jeg gjorde klokt i min heller upedagogiske tale til gutten da han ville kjøre slalom. Han trenger et kraftig spark bak, den gutten der. Han vet jo ikke sitt eget beste...

Jeg ser to helt klare ting etter denne helga, hva slaom angår, og det er:

1: vi har to kjempeflinke barn, som virkelig kan, når de bare vil. Eller; de kan, når VI bare vil.

2: Vi må legge inn noen tusen ekstra i neste års budsjett, for nå blir det slaom på hele gjengen.

Unger er og forblir herlige!!

Tyvstart...

Jepp, da har vi tyvstartet på årets påskeferie. Ungene er tatt fri fra skolen i morgen, og vi befinner oss på fjellet. Utrolig deilig.

Det er ikke det at vi er så ekstremt utålmodige at vi ikke kunne vente til påska virkelig kom, men når den ene i familien jobber i en jobb som innebærer uker borte fra hjemmet, og utreisedagen dessverre falt midt i påska, så ville vi ha litt utbytte av de dagene vi kunne få. Så her sitter vi...

Og det å dra på ferie er ikke bare bare, når man er en familie på litt mer enn de fire man ser på to bein... Vi snakker da om både firbeinte, flyvende og svømmende familiemedlemmer...

De svømmende er ikke noe problem. De svømmer nå likeglad rundt uansett de, og kommer det ikke noe mat fra oven, så går de løs på algene og ikke minst plantene de omgir seg med. Så de lider ingen nød.

Eller; jeg bekymrer meg litt for den lille tassen på en snau cm som svømmer rundt i det ene akvariet da. Stakkaren er ikke mange ukene gammel, og han har mistet alle sine små søsken, så han er der helt alene, i et lite nett oppe i det store karet. Du skjønner...foreldrerollen i fiskeverden er ikke lik foreldrerollen i vår verden...

I vår verden så beskytter vi barna til de er store. I fiskeverden så beskytter de barna til neste kull er på gang, og da går de første barna fra å være barn som man skal beskytte, over til å være MAAAAAAT...

Det er en rå verden der under vannskorpen.

Men nok om det. Fiskene klarer seg som sagt.

Verre er det med vår firbente hoppende lille pelsdott som lyder navnet Surre. Vel...lyder er vel en mild overdrivelse, men ok...

Jeg snakker om kaninen vår her. Eller, jenta vår sin da. (rettferdig mamma)

Han er av den storspisende typen, og trenger dermed påfyll av høy og kraftfor daglig. Det er faktisk utrolige mengder høy som går ned i en liten skapning som han. Det er nesten ikke så jeg tror det er mulig, men jeg ser det jo med egne øyne.
Og i tillegg til å være storspist, så er han også selskapssyk, så å etterlate han alene hjemme noe mer enn en helg, det er uaktuelt.

Vi hadde ferievakten klar, men så viste det seg at hun plutselig hadde et liv hun også, slik at det ble påskeferie alikevel, og dermed var rådyra gode... Evt gode råd dyre...

Løsningen ble faktisk dyr, men god, så da er det verdt det. (selv om et visst manneben satt og spurte om hva en ny kanin kostet...) Han havnet på et smådyrpensjonat, og det har jeg tro på er en fin løsning.

(og du som skulle passe han, men som ikke kunne lell...ikke ta dette ille opp da...Du kjenner undertegnede, og irånine her ;-) )

Sistemann i rekken av problemer var Pluto. Og nei; det er ikke en hund, selv om navnet kanskje gir assosiasjoner til den arten. (jeg skrev jo at det ene familiemedlemmet var flyvende, og til de som måtte være i tvil: fuglehunder flyr ikke...)

Jeg snakker om undulaten vår. Vi har en tendens til å gi dem alt annet enn fuglenavn, på en måte...den første vi hadde het Erik, neste het Snoopy, og nå da altså Pluto. Navnet skjemmer ingen, sies det...

Han er også ganske selskapssyk, men tåler fint å stå noen dager uten at vi er der. Planen var at han skulle stå hjemme, med tilsyn ca annenhver dag, slik at han fikk friskt vann, men i dag kom en venninne av jentungen og sa at hun kunne passe han, så da ble det det, i hvert fall frem til mandag.

Alt løser seg for snille jenter.

Så med dyrene godt plassert, så kunne vi omsider sette nesa mot hytta. Fin tur oppover, og det er utrolig deilig å være her. Sitter med full fyr på peisen, en iskald Dahls, strikkingen i ene handa og pc`n i den andre. Detta er ferie. (jadda, jeg vet...pc med på tur...)

Jeg gjorde forresten en stor oppdagelse da jeg kom hit i dag... Det var her skrivekløa lå. Jeg hadde nok glemt den sist vi var her. Men denne gangen skal jeg ta den med hjem igjen.

Hasta la vista, so long.

Tiden går...

...og skrivekløa forblir borte. Kanskje et tegn på at det ikke er stort som skjer i en carreraverden?

Vel, tiden går, og jeg begynner for alvor å kjenne at jeg er lysten på vår nå. Det er ikke mye som tyder på vår ennå, men noen små tegn er det jo. Mildere vær, og noen hestehov som titter frem her og der. Men her hvor vi bor, er det ennå masse snø. Digre hauger etter vinterens brøyting. Så jeg er ikke videre optimist. Ennå...

Om noen dager begynner påskeferien. Det ser vi frem til. Først skal vi en liten tur på hytta, og så blir det togtur på meg og avleggerne, når far i huset stikker avgårde på jobb igjen.

Jeg ser fremt il noen dager borte fra hverdagen nå. Selv om jeg stort sett bare går her hjemme og ikke gjør stort. Det er noe eget med tur uansett.

Så får vi se da, når høytiden er et tilbakelagt kapittel, og vi er hjemme igjen; kanskje både våren og skrivekløa har kommet tilbake igjen. Time will show.

Ha en fortreffelig påske!!

Tiden går...

...Og det uten at skrivekløa er med...

Jeg er rett og slett bare i et tomrom hva ord angår for tiden. jeg lever i et tomrom, hvor ingenting skjer, samtidig som alt skjer, og hvor tiden står stille, samtidig som den fyker avgårde...

Jeg begynner å bli desperat på å finne meg en jobb nå, samtidig som jeg har gitt opp. Ingen vil ha meg. Utgått på dato. Ubrukelig...

Men ok, selv jeg innser jo, i lyse øyeblikk, at finanskrisen er en medvirkende årsak til at arbeidsmarkedet er dødt, i hvertfall hva stillinger som er aktuelle for meg angår. Det finnes ikke utlyste jobber på "grasrotjobber" for tiden. Alt er høyere stillinger, som adm.dir for div firma,legejobber og slike ting. Kort sagt ting jeg bare kan drømme langt og lenge etter...

Cher sang en gang en sang som het "if i could turn back time"... og hadde jeg kunnet det, så skulle ejg jammen gjort det, og sørget for å fått meg utdannelse, slik at jeg også kunne søkt på adm. dir stillinger...

Men tiden kan ikke skrus tilbake, og jeg kan ikke søke på slike jobber. That`s it, og det får jeg bare leve med...

Men jobb eller ei; verden går videre, og jeg med den. Jeg får vel bare henge på, som best jeg kan...

Nordlenninger på teater...

Vi vet jo alle at nordlendinger er litt grove i kjeften, men teater har de i alle fall sansen for....

Riksteateret var på et av sine sporadiske besøk på Svolvær, og folk hadde gått mann av huse for å se Romeo og Julie.

I siste akt dør Julie som kjent. Romeo er dypt fortvilet og gir uttrykk for at han ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt når hans elskede er død. Da ropes det fra salen: " Se nu og ta ho før ho blir kald". Etter dette ble Svolvær strøket fra Riksteaterets liste over spillesteder. Dette falt de mer fintkulturelt orienterte på øya tungt for brystet, og de gjorde hva de kunne for å få Riksteateret til å komme tilbake. Etter flere år og mange overtalelser lyktes det. Denne gangen var det nok en kjærlighetshistorie som sto på programmet.

For å unngå en ny skandale setter lensmannen seg på en stol foran ved scenen og holder et skarpt øye med publikum. Alt går bra lenge, men da helten og heltinnen i siste akt får hverandre, han kysser henne, ser henne inn i øynene og sier: " Elskede, hva kan vel være mykere enn dine lepper?" Da reiser lensmannen seg og roper:" Den første sei fetta no, får med mæ å gjer."

Godt nytt år!!

Ja, da er vi inne i 2009. Nytt år, nye muligheter.

Egentlig så håper jeg på at det nye året fortsetter i samme gata som det gamle, for 2008 var et fantastisk år for meg, med fremgang i livet, og nye milepæler som ble nådd.

Det mest betydningsfulle som skjedde i året som gikk, var helt klart at en av mine store drømmer her i livet gikk i oppfyllelse. En drøm som jeg har båret siden jeg var lita jente, en drøm jeg har ønsket så intenst, men som jeg til syvende og sist hadde gitt opp å håpe på ville gå i oppfyllelse.

Den 31. Mai så sto jeg hvit brud!!

En fantastisk utvikling i livet mitt, og en fantastisk dag. Takk kjære mannen min, for at du lot meg få oppleve dette, og at du inviterte meg til å bære ditt navn!

På mange andre plan var også 2008 et godt år. Jeg opplevde at vonde smerter i hjertet avtok i styrke, og jeg klarte å komme gjennom de tøffeste periodene. Et bevis på at tiden faktisk leger alle sår. Sårene gror aldri, men de blir til å leve med, og bare det er jo fantastisk godt.

For 2009 så har jeg mange ønsker. Noen er av en karakter som tilsier at de kan bli en realitet, endre ikke. Men sånn er det jo her i livet...det er ikke alle som kan få alt, og jeg er en av dem. Det er tungt ja, spesielt siden så mange andre kan få alt, men jeg er en evig optimist og lever i den tro at en dag så smiler skjebnen til meg også. Kanskje...

De mer reelle ønskene for det nye året, er ønsker som ikke dreier seg om meg. jeg har folk rundt meg som virkelig trenger en opptur eller to, og det er de ønskene som virkelig teller akkurat nå, i inngangen av det nye året. Nr en på lista er at min kjære kjære mor får sin sårt trengte operasjon så fort som mulig, slik at hun slipper unødvendige smerter og plager mer. Hun har mer enn nok som ikke lar seg lege, og fortjener at det som kan leges, leges.

Vi får krysse fingrene for at det skjer fort!!

Ha et forsatt godt nytt år.