Høstferie, hyttetur og litt av hvert...

Jepp, det er høstferie i de tusen hjem, til skolebarnas store glede. Tenk det da...er ikke mange ukene siden de jublet over å begynne på skolen igjen etter en flott sommerferie, og nå jubler de over å ha fri igjen. Ungdommen nu til dags altså... :P

Men høstferie ja...

For en gangs skyld så lå det an til at årets ferie skulle skje med hele familien samlet. Det er noen år siden sist, for en nordsjøarbeiders turnus har en lei tendens til å sørge for at slikt går skeis. Men i år, da skulel det skje, selv med en ukes ekstrajobb med i regnestykket. Det regnestykket ikke hadde med, det var at nevnte turnusarbeider plutselig fikk forespørsel om å reise til fjerne og eksotiske strøk...

Nå ble ikke dette noen negativ happening altså. Vi som ble igjen her hjemme, vi gledet oss stort på hans vegne, og tenkte at vi er da så vant til å klare både høstferier og andre ferier alene, så da klarer vi denne også.

Så her sitter vi da, på lånt hytte, og vi koser oss. Hadde jeg skrevet i går på denne tiden, så hadde jeg ikke sagt jeg koste meg, for da herjet både mørkreddhet og husreddhet en stakkars kropp. Men i kveld er jeg mer husvarm, og nyter faktisk kvelden her, i all min ensomhet. Ikke verst.

Jeg sitter her og strikker litt, ser på tv, og selvfølgelig med en pc på fanget. pcn min...min venn i ensomme stunder. Mitt vindu ut i den store verden, midt i svarte natta.

For ja...den er jo det; et vindu ut i verden. En enkel liten sak som sørger for en viss sosial kontakt, selv om man er alene, bundet til å være hjemme.

Jeg prater med mange venner via denne pcn. Det skjer på facebook, på div forum, på msn, og hva har du.

Mange sier at pcn og internett ødelegger det sosiale liv, men jeg er uenig. Jeg lar ikke nettlivet gå ut over det sosiale liv jeg har ellers. Nei, den er her når jeg ellers er fratatt muligheten til å være sosial sånn face to face. Når jeg sitter her med to troll som sover, og jeg ikke kan dra andre steder.

Nå skal jeg jo ikke benekte at div sosiale medier har tatt over hverdagen for mange endel. Meg også. Med smart-telefoner så har man jo kontakt med verden 24/7 om man vil. Og jeg vil... sjekker facebook stadig vekk, men jeg er ikke helt der at det er SELVE LIVET da, selv om jeg titter innom ofte.

Men jeg skal innrømme at jeg til tider er rask med å tenke "det må jeg skrive på face", og DET bildet MÅ jeg legge ut på face...

Bilder ja...

jeg er glad i å ta bilder, og skulle gjerne lært mer, og nå har jo gamla oppdaget Instagram. Fantastiske digitale verden :P

Et knips, litt redigering om nødvending, så poste på instagram. Og med de rette taggene så får man vist bildet til mange, og man får mange likes. Moro ja.

Nå må jeg bare si at jeg er ganske upersonlig på instagram da. Det nærmeste personlige jeg har vært, er vel et bilde av undulaten vår, hehe. Jeg er litt redd dette med å spre bilder av personlig art, for det spres raskt ut av min kontroll.

Jeg testet dette her med overnevnte bilde av undulaten. Jeg la til en tagg som kunne innebære at bildet ble postet på en side på facebook, og akkurat dette bildet ble det. I løpet av minutter så hadde ganske mange delt mitt bilde videre på sine facebooksider, og hvor mange som delte derfra igjen, det aner jeg ikke. Ganske skremmende i grunn... Et uskyldig bilde lagt ut på instagram, og plutselig var det spredd all over...

Burde være en vekker for mange som legger ut bilder av personlig art.

Og ja...det var et hint. Spesielt til den yngre garde :P

I morgen så skal jeg og ungene stikke ut på flyplassen en tur. Der skal vi plukke opp en som har vært i fjerne og eksotiske strøk. Jeg kan liksom ikke si hvor mye jeg ser frem til det. Være fulltallig igjen, få høre om det han har opplevd, og bare nyte. Tror morgendagen blir en fin dag jeg :)

Mitt liv som blogger...

*blåser vekk støv fra denne bloggen*

Jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg å være en aktiv blogger. Siste innlegg var i jula 2010... Det er snart to år siden det.

Har hatt denne bloggen i tankene mange ganger, og da mest tanker type slett skiten. Men noe i meg stopper meg fra å gjør det, for det _kan_ jo hende jeg en dag finner noe smart å blogge om.

Men det er her problemet ligger...hva blogger man om?

Joda, tar man en titt rundt i den store bloggverden, så ser man jo at det kan blogges om det meste, og litt mer til. Men ser man enda nøyere etter, så er det forbasket lite interessant det blogges om, samtidig som jeg da ikke faller inn under så veldig mange av de forskjellige blogg-gruppene.

Vi har jo fotballfruer som blogger, rosabloggere, interiørbloggere, hverdagsbloggere, blogger om babyer, barn, klær, sko, smykker, politikk, nyheter, og jeg vet ikke hva.

Jeg er ingen fotballfrue. Jeg er frue (himmel, for et forferdelig ord), men jeg er en helt ordinær frue, til en helt ordinær mann, og hvor interessant er det? Det kunne faktisk heller ikke falt meg inn å blogge om mitt liv som frue. Det hører privatlivet til.

Rosablogger er jeg heller ikke. Ja, ikke at jeg helt er inne på hva begrepet egentlig innebærer, men jeg hater rosa og dill og dall, så da utgår den med høye hælspark.

Interiørblogg... Jeg har bare en ting å si til det: HAHA. Og de som kjenner meg og mitt hus, de skjønner den.

Det samme gjelder igrunn klær, sko, smykker og annet dill. Det er faktisk svært lite å skrive om. De 3-4 parene med sko jeg har, de er temmelig ordinære, og det er klærne mine også.

Baby og livet med baby er noe jeg kunne blogget om, en periode. Men jeg har ingen baby, og jeg synker ikke så dypt at jeg skryter på meg noe jeg ikke har.

Barn har jeg jo. To stk faktisk. Men hvor populært ville det vært om jeg satte meg ned og blogget om at storesøster *fjernet pga svært utleverende innhold* og at lillebror *fjernet pga svært utleverende innhold*??

Oi, der gikk jeg i den felle ja. Sorry kids... *redigerer tekst*
 Nei, det blir bare for dumt. Barn er selvstendige vesen som vi voksne ikke skal utlevere via en blogg. Deres privatliv skal respekteres.

Mange blogger jo også om saker i nyhetsbildet og politikk, og joda...det kan jo være interessant noen ganger. Og klart...jeg har jo meninger og tanker jeg også, men nei...jeg føler ikke helt for den.

Så hvor står jeg da? Jo, med en blogg som ikke blir brukt. Jeg burde jo legge ned, men som sagt...det kan jo hende jeg finner noe glupt å skrive om.

Jeg kunne jo kanskje prøvd å utgitt meg for å være fjortis igjen, og blogget deretter. Masse beretninger om verdens beste venninne, som da gjerne er en ny hver dag, litt prat om brusen jeg drakk på kjøpesenteret, DEN råååååe genseren jeg så på butikken, men som mamma ikke ga meg penger til (kjipe mamma), og så en haug med bilder av meg selv, iført dagens outfit. Det siste hadde nok vært en enkel sak... Ta noen få bilder med små endringer i klærne, og vi har bildene klare for uker fremover.

Eller så kunne jeg jo kopiert en nord-trøndersk bonde som ble tidenes blogger over natta, med jevnlige oppdateringer om dagens ku, div fremkomstmiddel, maskiner etc. Jeg har jo riktignok ingen ku (kun deler av den, i form av biff, melk etc...), men jeg har jo noen fisker, en fugl og en kanin... "dagens fisk"... Haha.
Biler har vi jo et par av, men ja...jeg kjenner mine begrensninger der også.

Nei, jeg tror jeg holder meg til den jeg er, også i bloggverden, så kan jeg kanskje heller prøve å mane frem lysten til å skrive litt oftere. Kanskje temaene kommer av seg selv da.

*spent på å se når neste innlegg kommer*

Den glade førjulstid

Jepp, da er desember et faktum, og julen nærmer seg med stormskritt! I skrivende stund er det 22 dager igjen til Den Store Dagen, og undertegnede gleder seg! Ikke bare til julaften, men til hele førjulstiden. Julen er magisk, selv om det er mye å gjøre, og pengene renner ut som sand mellom fingrene. Det er jo slik det skal være.

Men det finnes skjær i sjøen, for en stakkars som gleder seg...

Overalt; på nett og det ute i den virkelige verden, så flommer det over av sutring og klaging. Jeg har sett det før, men nå har det virkelig gått inn hos meg, og det tar nesten fra meg gleden av å være på nett. Uansett sammenheng, så er det klaging, klaging og atter klaging...

De siste ukene har et tema som ikke har med jul å gjøre vært gjengangeren, og det er været. Ikke været i seg selv, men temperaturen. For huff, det er jo så kaldt...

Ta bare på facebook...alt man ser er klager på at det er så kaldt. Ikke et godt ord om at det med kulda også følger et fantastisk flott vintervær, med sol fra klar himmel, og litt snø som ligger på bakken. Naturen står i all sin prakt, godt innpakket i rim, og frostrøyken ligger trolsk over sjø og vann. Det er så vakkert, men ser folk det? Nei...man ser bare KALDT...

Men kjære vene...vi bor da i Norge, og sist jeg sjekket globusen, så så Norge langt der oppe i nord, og langt der oppe i nord, så må man regne med kalde vintre.

Nå skal jeg innrømme at jeg heller ikke trives om gradestokken kryper ned under 20 kalde. Da fungerer jeg ikke lengre, men hva kan man gjøre med det da? Det hjelper jo ikke å klage, for værgudene hører ikke på slikt, og det finnes ikke et menneske som kan endre på været. Da får man bare innfinne seg med det, kle godt på seg, smøre på seg et smil, og ta dagene som de kommer.

Og på denne årstiden...hva er alternativet? Milde dager med snø og regn om hverandre, og blankhålka som gjør det klin umulig å bevege seg utendørs, både til fots og med bil? Det er ikke noe bedre alternativ for meg i hvertfall, og jeg vet jo fra tidligere vintre at når været er slik, så klager alle over det også.

Men nok vær...det var jo denne jula...

Allerede for flere uker siden så begynte jeg å se/høre at folk klaget over julestresset. Det er så travelt, og det er så dyrt etc. Hvorfor i all verden starter man så tidlig da?

Og noen går så langt som å si at de hater jula. Javel, hat i vei, men spar omverden for denne vreden da...

Jula starter jo ekstremt tidlig i butikkene. Altfor tidlig, det skal jeg også være enig i, men dette vet vi om, og det er jo ikke et krav at vi må starte juleforberedelsene så tidlig.

Jeg kan jo forstå at de som jobber midt oppe i dette kan bli en smule lei. BTDT, for å si det sånn, men samtidig så tenker jeg at det er jo forskjell på den jobbmessige jula, og den private. Etter å ha jobbet mange år i butikk, så vet jeg alt om å føle seg mettet på jul tidlig i november, men det er da man skal lære seg å gå hjem fra jobb, og la jobbjula være jobbjul, og så tenke positivt på MIN jul.

Min jul starter når kalenderen sier Desember, uavhengig av når andres jul starter, og det bidrar til at jeg gleder meg til MIN jul!

Så har vi gaveinnkjøpene da...det O`store mareritt for enkelte...gavene MÅ koste så og så mye, for vi fikk jo gaver til den verdien i fjor. Og selvfølgelig MÅ gavene koste SÅ mye, for vi skal da ikke være kjipe...

Men hva faen...(beklager uttrykket...) er det verdier i kroner og ører som er viktig, eller er det verdien i tanken bak som er viktig? Er det virkelig slik at vi kan gi vekk alskens søppel, bare det er dyrt nok?

For meg, så er det ikke slik. For meg er det tanken bak, og vissheten om at gaven passer mottaker som er viktig. Finner jeg Gaven til en person på salg, så er det bare et pluss. Penger spart, enkelt og greit.

Etter jul så kommer garantert klagene på akkurat dette med pris på gavene. "jeg fikk en gave som må ha kostet så og så lite, og vi som kjøpte så og så dyrt til dem"... For ikke å snakke om klagene på at "jeg kjøpte gave til venninna mi, men fikk ikke noe tilbake"... *end og that friendship*

Historien gjentar seg...sann mine ord.

En av manges store kjepphest er skolen og dens årlige tur i kirka før jul. Noe som for meg er en flott tradisjon, all den tid at jula faktisk har et kristent budskap, og kirka står ganske sentralt.

Nå er ikke jeg personlig kristen, bare så det er sagt, men jeg sender mine barn i kirka allikevel. Hvorfor? Jo; en ting er tradisjonen, og en ting er det at de godt kan lære litt om hvorfor vi feirer jul. Og så lever jeg i den tro at kirka ikke er et stort stygt monster som står der og skal omvende alle som setter sine ben inn der.

Men, jeg respekterer selvfølgelig de som velger å IKKE gå i kirka. Vi lever i et fritt land, og pr i dag så har man faktisk et valg i skolen. Man kan, uten begrunnelse, si at mitt barn skal ikke i kirka, og så er det alternativt opplegg for de som da velger dette. Hva mer kan man forlange?

Og det er her min irritasjon kommer inn, for de som velger bort dette, de må på død og liv klage. De vil aller helst ha dette kirkebesøket bort fra skolen, de misliker alternativene skolen tilbyr, etc.

Hva om alle som lar barna delta på dette skulle forlangt å få bort alternativene, forlangt at alle skal være med på dette? Da skulle det vel blitt liv i leiren tenker jeg... Hvorfor ikke bare godta at dette er en tradisjon, og at kirka alltid har vært, er, og mest trolig vil forbli, en del av vår historie, og heller være glad for at vi i dag faktisk har et valg? Ta dette valget, stå for det, og respektere at ikke alle velger likt.

Jeg skal ikke klage mer over de som klager nå. Jeg skal atter en gang ta på meg skylappene mine og stenge ute disse sure oppgulpene, og så skal jeg glede meg over min jul. Jeg skal snart gå i gang med julebaksten, gaver skal kjøpes inn, huset skal fikses, og i det hele tatt. Samme historien i år som i fjor, og året før der, og året før der... Det er jo det jula handler om: Tradisjoner!

Ha en fortreffelig førjulstid folkens, og ta dere tid til å nyte den! Om man bare vil, så er det faktisk veldig koselig!

Tiden flyr vist...

...i hvert fall om jeg skal dømme det ut fra denne bloggen min... Er da ikke så lenge siden jeg skrev her, liksom.

Men joda, det er lenge siden. Så lenge siden at våren har blitt til sommer, og sommer til høst, og snart kommer vel den første snøen også. Er ikke klar for det jeg.

Det har vært en helt ok sommer. Værgudene har ikke vært på vår side, men greit nok. Noen dager har man da kunnet ta turen på stranden. Og undertegnede har da faktisk duppet hele legemet i Trondheimsfjorden en gang også. (den kalles trass og ikke nødvendigvis en god varm fjord...)

Ferieturen i år ble lagt til å være i Norge. (at mor lengtet sårt til sydens sol og varme får så være.) Vi kjørte ned til Bergen, via vestlandet. En fantastisk flott tur, i verdens skjønneste og heftigste natur. Trollveggen, Trollstigen, Geiranger etc. Det er bare rått.

Videre fra Bergen så gikk turen til Oslo. Der lå vi en ukes tid før vi vente nesa hjemover.

Jeg og ungene tok også turen nordover. Må liksom opp dit en tur i løpet av sommeren, for å finne freden og roen i kroppen.

Bilder derfra finner dere her: http://carrerasbilder.blogspot.com/

Den treningen jeg nevnte i vår, den kan dere bare glemme at jeg nevnte... Det ble noen turer, og så ble det stopp. Dørstokkmila stoppet meg effektivt... *flau* Så nå har jeg gitt opp. Sagt opp medlemsskapet har jeg også gjort, så får jeg se om jeg ikke heller skal prøve å komme meg ut på turer i stedet.

Noen jobb har heller ikke dukket opp. Rart dette her altså...jeg trodde jo jobber kom ramlende i fanget på en...

Men nei...jeg må vist ut å lete.

Nei, fra spøk til alvor...

Jeg søker når det er noe å søke på, men når liksom ikke frem. Men en dag, DA er det min tur! *evig optimist*

Står forøvrig på spranget til å kaste meg ut på en utdannelse nå, så da kan det jo hende at ting snur. Time will show!

Jeg er i gang!

Jau, kjærringa har begynt å trene (igjen...). Begynte så vidt før påske, men det ble ikke effektivt. Etter første tur så kom mamma på besøk, og etter andre tur kom påska. Eneste jeg fikk ut av de to øktene var smerter...

Men nå har jeg vært flink. Litt i hvertfall... To turer i uka. Skulle egentlig fått til tre, men ja...det har nå ennå ikke blitt det da.

Såh, det var bare det jeg ville si.

Påske

3 april 2010

Ja, så var påska over oss igjen da, og lange herlige fridager nytes til det fulle. Folk pakker i bilene og stikker til fjells, og håper på det sterkeste at været skal snu godsiden til.

Men hva er det egentlig med Ola Normann, påske og fjellet? Hvorfor har påske blitt ensbetydende med fjell? Folk som ellers aldri setter sine ben over tregrensa, ja ikke innenfor de nærmeste meterene nedenfor heller, de MÅ på fjellet , for påske ER fjellet…

Bypåske har vel blitt en mer vanlig sak nå, men man skal ikke langt tilbake før man ble sett rart på om man _ikke_ skulle på fjellet i påska.

”-heisann, da er det påske igjen snart gitt. Du skal vel på fjellet, ja?
-Nei, jeg skal ikke det.
-Hæ?
-Nei, er ikke fjellfolk vi, så vi velger å være hjemme.
-HÆ??? *ser himmelfallen ut*”

Eller…

”-Ja, da var det påske igjen gitt. Er vel klar for fjellet nå?
-Niks.
-Hæ?
-Nei, vi har hytte ved sjøen vi.
-HÆ? Påske ved sjøen? (er du dum eller…)”

Nå er vi på fellet altså, det er ikke det. Er glad i fjellet og hyttelivet jeg. Men vi traver ikke milevis på ski av den grunn. Vi er nok mer der at vi velger å ta på oss noen sørgelig stive og klumpete sko, som man setter dønn fast i noen ski, og så lat vi oss trekke opp en bratt bakke, hvorpå vi kjører sikksakk ned igjen. Gang på gang.

Noen velger å se på dette som et latmannsliv, og noe som ikke har noe med trening å gjøre. Vel; det kjennes ikke slik ut på lårmusklene etter en dag i bakken.

Men noen _må_ jo på død og liv tråkke milevis på vanlige ski. Det er jo påske…

Vi var vitne til en episode i bakken i dag. En del folk kommer dit og tar heisen opp for å gå innover fjellet. Kjekt å slippe den bratte kneika, og være utslitt før turen i det hele tatt har startet.

Vel, en familie på 4 kommer kjørende. Ut av bilen kommer mor og far, og lillesøster. Hun spenner på seg skiene og er klar til tur. Det er IKKE storebror i bilen. Han skal IKKE på tur, noe han gir tydelig uttrykk for.

For å gjøre en lang historie kort, så fikk de etter mye om og men gutten ut av bilen, og etter at mor har løpt etter han på parkeringsplassen, gutten hadde grått sine modige tårer, og hylt så hele alpinbakken hørte det, så fikk de da skiene på han, og de tok heisen opp.

Det hele hadde da pågått i minst en time…

Jeg hadde lyst til å spørre om det der virkelig var verdt det…

Nå skal vi nyte de siste dagene av denne påsken. To dager til i bakken, og så er det hjem til hverdagen igjen. Kjenner jeg ikke helt er klar for det…

Nyt resten av ferien folks ;-)

Skrivelyst, hvor er du?

Joda, jeg skriver jo nå, fordi jeg har _lyst_, men hva skal jeg skrive om? Det er tomt i toppen, rett og slett...

Jeg kunne jo skrevet om været, men herregud...finnes det noe kjedeligere enn værpjatt? "Det snør i dag". "Jeg er lei av snøen". "Åh, nå snør det ikke"...

Hvor booring er vel ikke det?

Jeg kunne også skrevet en hel del veldig personlig, men en ting er at det ikke er så veldig spennende for leserne å sitte å lese, og en annen sak er at jeg ikke er så veldig personlig av meg på nett. Det handler om dette med å være litt anonym, selv om mange jo vet hvem jeg er. Og så handler det om å verne om privatlivet. Og så er det jo begrenset hvor mye spennende som skjer i et enkelt liv da...

Hverdagspjatt er også et tema, men på lik linje med været, så er det temmelig booring. "jeg vasket kopper i dag", "jeg pantet DEN haugen med flasker", "jeg kjøpte med den rålekre genseren i dag, skikkelig HOT altså"...

Nei, ligger ikke helt for meg det der altså.

Jevnt over så er det ikke stort som skjer. Livet rusler sin vante gang, i en nesten monoton kjedelighet. Jobben med stor J uteblir. Ja, den med liten j også forsåvidt. Men en dag kommer den. Garantert. Får bare håpe jeg ikke blir som damen i dette klippet da...

Skumle saker dette å være uten jobb over lengre tid altså... *hehe*

Men se...jeg har jo skrevet ganske mye nå. Må til slutt ta med en liten storry jeg fikk på mail i dag. Synes den var rasende morsom jeg :-)

LIVET SOM HØNE

Jan gjorde som han alltid har gjort, han kysset sin kone og krøp ned

i sengen og sovnet.

Plutselig våknet han av at en skjeggete eldre mann i munkekutte sto

foran sengen.

Hva i granskauen gjør du i mitt soverom? Og hvem er du? spurte han.

- Det er ikke ditt soverom, svarte mannen, jeg er St. Peter og du er i

himmelen.

- Hva!? Sier du at jeg er død? Jeg vil ikke dø, jeg er for ung til det

sa Jan.

Er jeg død, da vil jeg at du umiddelbart sender meg tilbake.

- Det er ikke så lett, svarte St. Peter, du kan bare komme tilbake som

en hund eller en høne.

Du kan velge selv.

Javel tenkte Jan, en hund vil jeg ikke være, det er for slitsomt.

Men derimot en høne, det kunne være ok.

Å springe rundt sammen med hanen er vel ok.

- Jeg vil bli høne sa Jan.

- Og vips, så oppdaget han at han var i en hønsegård, med en skikkelig

flott fjærpryd.

Men, dæven hvor det trykket på i ræva. Da ser han hanen komme i mot ham.

- Hei, du må være den nye høna sa den.

Hvordan føles det?

Hei, det er ganske ok, men det trykker så voldsomt på i ræva.

- Det er eggløsningen det svarte hanen. Har du aldri lagt egg før?

- Nei, hvordan gjør man det spurte Jan.

- Klukk to ganger, og så presser du på det du klarer.

- Jan klukket to ganger og trykket på det han var god for, og plupp,

der lå egget.

Wow, tenkte han, det der var jo riktig deilig og han klukket igjen og

presset.

Der kom det jammen et egg til.

Den tredje gangen han klukket, så hørte han kona si rope:

Våkn opp Jan, du driter jo ut hele sengen.....!!

Sweet dreams, folkens!